Legetjenesten i Bodø i 1960-årene
Det var bare å brette opp ermene og sette i gang
Av Åse Schrøder
De første 6-7 årene: Jeg Åse, og min mann Per Schrøder, ønsket å yte våre tjenester til folk flest, der de bodde. I 1960 hadde allmenn- og primærmedisinen, det vi i dag kaller førstelinjetjenesten, lav status innad i legeyrket. Vi valgte denne yrkesveien fordi dette vanligvis var befolkningens første kontakt med en lege, og vi ønsket å forbedre legetjenesten. På denne tiden valgte bare 2 til 5 % av de ferdigutdannete legene denne del av medisinen. De øvrige søkte seg til sykehus som assistentleger og spesialiserte seg seinere i en eller annen gren av medisinen. Noen gikk også til mer administrative og offentlige stillinger.
Få fastleger
I hver kommune var det én distriktslege, som drev en kombinasjon av offentlig og privat
virksomhet. De hadde ansvar for hygieniske forhold i kommunene f.eks. vann og kloakk,
var leder av helserådene og hadde oppgaver ved epidemier av smittsomme sykdommer,
vaksinasjoner ol. De var embetsmenn, utnevnt i statsråd og oftest vel respektert, som en
del av øvrigheten. De ble gjerne lenge i kommunen, kjente hele befolkningen og var de
egentlige «fastlegene».
Distriktslegen var som regel eneste lege i kommunen og hadde nærmest kontinuerlig vakt.
Det var ingen enkel jobb. Den ble gjerne drevet av idealisme og involverte hele familien.
Nyutdannete leger valgte sjeldent et slikt yrkesliv.
I 1955 ble ½ års turnustjeneste i distriktene innført, og plikttjenesten ble delvis brukt som
vikarordning for distriktsleger som ikke hadde hatt ferie på flere år. Den unge og uerfarne
turnuskandidaten ble alene og fikk et hardt møte med virkeligheten, i stedet for den
veiledning han eller hun hadde ventet. Ikke noe rart at mange mistet motet og søkte seg til
sykehusene senere!
En lege pr 3-5000 bodøværinger I Bodin kommune var det noe bedre, fordi det var et godt samarbeid med nabokommunen Bodø, som også hadde egne leger, selv om det var få. Etter folketellinga i 1960 var det i Bodin 9600 innbyggere med to leger, mens det i Bodø var 12500 innbyggere med fire leger. I 1968 ble de to kommunene slått sammen til storkommunen Bodø og hadde vel 29000 innbyggere. En av legene i Bodø var da død og igjen var fem leger, inkludert to som også hadde noen offentlige oppgaver. Det var full krise, selv om noen sykehusleger ved Sentralsykehuset og Rønvik sykehus avlastet litt med «ettermiddagspraksis» i sykehusets lokaler eller privat.
Bolig og praksis i Nyholmsgata 34
Min mann og jeg ble derfor sterkt oppfordret av bl.a. sykehuskolleger til å fortsette som leger i Bodø etter turnustjenesten. Vi hadde gjennom hele legestudiet vært bestemt på å arbeide som allmennleger i Nord-Norge, fordi vi kjente til legemangelen i hele landsdelen. Vi hadde stiftet familie, hadde allerede to barn og ønsket å slå oss ned nær familie og gamle venner fra ungdomstiden. Da vi fikk et godt tilbud om huskjøp fra en kollegas enke og boliglån i Bodø Sparebank, var det ikke vanskelig å si ja. Det hører med til historien at vi hadde verken sparepenger eller rik familie i bakhånden, men tvert imot to studielån etter seks års utdannelse. Men vi ble godtatt som huskjøper og lånekunde på vårt ærlige ansikt uten mange «om og men». Hus-selgeren stilte til og med kausjon for oss for de siste 20 % av huslånet!!!
Det var bare å brette opp ermene og sette i gang.
De første årene gikk med til turnustjeneste i Bodin hos distriktslege Sverre Ofstad. Deretter gikk Per i allmennpraksis og Åse ble lege ved Helsestasjonen for mor og barn i ca. 20 timer pr. uke i tre år.
Helsestasjonen holdt til i gamle skolebygninger i Dronningens gate 98, like ved Snippen, og var bemannet med utdannet helsesøster. Helsestasjonen ble startet og drevet, med stor frivillig innsats, av lokalavdelinga til Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS). Et par år tidligere, i 1958, startet også NKS den første heldagsbarnehagen i Bodø i et stort trehus i Parkveien 51. Det er heldigvis ennå bevart. NKS hadde behov for lege ved Helsestasjonen. Vi hadde fått vårt tredje barn og hadde behov for barnehageplass. Dermed ble avtalen gjort – helsestasjonen fikk Åse som lege og vi fikk en barnehageplass, til nytte og glede for begge parter.
By og land – hand i hand
Jeg synes fortsatt dette er et godt eksempel på det samarbeidet som den gang var mulig i små og oversiktlige samfunn. I tillegg kunne unge jenter fra distriktene få arbeid som hushjelp og barnepasser hos oss. De yngste var gjerne bare 16 - 17 år og kom til Bodø for å prøve sin første jobb utenfor familien. De bodde sammen med oss ca. ett års tid, før de dro videre til nye opplevelser. Mange av dem fikk med seg gode erfaringer til de seinere i livet fikk hybel, kjæreste og etterhvert egen familie. Flere holdt kontakten med oss i mange år. Jeg mener at disse unge hushjelpene var en viktig grunn til at vi begge kunne arbeide som leger disse første årene.
Brukskollisjoner i privatboligen
Per begynte etter hvert med ettermiddagspraksis i 2. etasje i vår bolig i Nyholmsgata.
Legemangelen var som sagt stor, og ofte stilte pasientene seg i kø utenfor vår
inngangsdør i god tid før han åpnet kontoret. Vårt kjøkken hadde vindu mot inngangen, så
vi måtte tidlig montere persienner for å skjerme mot innsyn til familiens middag! I tillegg var
det kun ei trapp fra 1. til 2. etasje, her ble det mye trafikk om ettermiddagen.
Et adskilt toalett i 1. etasje måtte av og til benyttes av pasienter. Litt ubeleilig for både
familien vår og pasientene. En gang på den tiden kom det - utenom kontortid - plutselig en
fremmed mann ut fra WC’et! Da vi litt forskrekket spurte hvorfor han var der, svarte han at
han trodde det var ok fordi han hadde jo en gang vært der som pasient. Etter det begynte
vi å låse ytterdøra!
Fortsettelse følger, etter nyttår.
Om forfatteren
Åse Schrøder er født i Bodø i 1933, utdannet lege ved Oslo Universitet i 1958, gift med – nå enke – etter Per Schrøder født i Steigen 1931, også utdannet som lege i Oslo i 1959. Etter turnustjeneste ved Lillehammer Sykehus kom de til distriktturnus i Bodin legedistrikt i 1960 og har siden arbeidet som allmennleger i Bodø. Per ble pensjonert i 1995 etter åtte år som bedriftslege i Statens Vegvesen, Åse pensjonerte seg i 1997 som kommunelege i
-
Profilbilde Åse Schrøder
-
På Helsestasjonen undersøkte lege Åse Schrøder to måneder gamle Knut med stetoskopet mens mora Gerda Roald fulgte spent med. Moras nyvaskede og opprullete hår beskyttet av et tynt hodetørkle. Tidstypisk for både unge og eldre kvinner på 50- og 60-tallet. Nordlandsposten 29. oktober 1964. -
Blodtrykksmåler. For høyt blodtrykk er helsefarlig. Fet mat, røyking, og lite fysisk aktivitet gir høyt blodtrykk. For femti år siden var det et ganske stort problem i den norske befolkninga. Illustrasjonsbilde. -
En legekoffert inneholdt mye viktig og nyttig utstyr når allmennlegen skulle på sykebesøke. Illustrasjonsbilde.
-
På 50 og 60-tallet var det mangel på leger og helsesøstre til det viktige arbeidet med småbarn og familier. Nordlandsposten 21. august 1961. -
Et britisk etterretningskart fra 1944 viser bl.a. området rundt Snippen. Sykehuset (German Hospital), Odd Fellow (Electricity Office), Fylkesmannsboligen (Casino), Lasarettet nærmest rundkjøringa, mens Helsestasjonen er registrert som skole. Det siste er også riktig, i ca tjue år etter krigen ble et eller begge «helsehusene» i Dronningens gate 98 og 100 brukt av barneskola. -
Det blir ofte diskusjon om hvilket hus som var Lasarettet og/eller Helsestasjonen når en bare har et av dem på fotoet. Det er enighet om at Lasarettet lå nærmest Snippen. En ser tydelig forskjellen på pipene: Lasarettet (revet 1981) har pipene på mønet (takryggen), Helsestasjonen (revet ca 1986) har pipene nedenfor mønet, på nordsida.
-
På 80-tallet overtok kreativ og alternativ ungdom en nedslitt helsestasjon. Til venstre holdt Teatersalen til, mens bruktbutikken «Låven» solgte klær og LP-plater til høyre. Foto: Linn Stemland, 1986. Fotoet ble brukt som coverbilde til en LP som gruppa Politisk Hjærnesvikt A/S ga ut. Plata het treffende nok: Et Hus Blir Revet Et Miljø Begravd. -
Et av de få fargebildene av den tidligere Helsestasjonen. Lasarettet er revet, og nye omsorgsboliger er kommet opp til venstre. Foto: Lasse Dag Jensen, 1982. Fire år før bygningen ble revet. -
I Bodø var det rundt 1960 brede gater, få biler, svært få allmennleger og lang ventetid på legetime.
