Jann Walter Ursin
Ekte og aktiv Bodøgutt, i alle år
Steinar Skogstad
Jann Walter «Basse» Ursin var lenge et kjent ansikt for mange i Bodø. Et samvær med Jann ble aldri kjedelig. Han var kunnskapsrik, en stor humorist med fortellerevne og artig å være sammen med.
Jann var en hedersmann, lun, alltid med den gode replikken og «av heil ved», som vi sier. Han ble født i 1924 og døde i 2019, nesten 95 år gammel. Dette er ei kort fortelling om et langt, aktivt og særdeles innholdsrikt liv som har gledet mange.
Oppveksten i Bodø på 30-tallet
Jann er født og oppvokst i Bodø i mellomkrigstida. Begge foreldrene hadde vært utenlands og tjent opp så mye penger at familien kunne kjøpe et avviklet «jordbruk» nært sykehuset. Det var skolegang annenhver dag i 7 år på Hernes, vest for kirkegården. Skoleveien var så vidt lang at ungene av og til ble hentet med hest og slede når været var dårlig. Bryggeriet i naboskapet fristet ungene med ulike lekeinnretninger, bl.a. tomme øltønner som røykerom. «Da vi kom ut var vi halvfulle».
Rensåsen var den store tumleplassen. Sigurd Koch arrangerte barneskirenn med høytidelig utdeling av premier og medaljer, med sløyfe i norske farger.
Jann var medlem i B&OI. Han drev med friidrett, boksing, gikk og hoppet på ski. Han sprang 10 000 m i Skjerstad og deltok på et boksestevne i Tromsø på trettitallet – og tapte. «Du trenger vel ikke å reise til Tromsø for å få juling», ertet kompisene. Guttene hoppet på ski i Tronengdalen. De gikk fram og tilbake. Jann hadde ikke hoppski. Mora syntes synd på gutten og vevde matter for salg slik at hoppski ble innkjøpt. I Tjønndalen hadde Jann sine første overnattingsturer i telt med smurt mat i et spann. Høstmørket og tørt ospeløv i vinden, ble ei utfordring for gutten.
Opplevelser under krigen
Jann var 15 år da tyskerne bombet Bodø den 27. mai i 1940. Han lå i Rensåsen, bevæpnet med et Krag-Jørgensen-gevær som han hadde lånt av Egil Lundestad, leder av skytterlaget. Jann skjøt mot de tyske flygerne som han nærmest hadde øyekontakt med, helt til norske heimevernsoldater stoppet skytinga. «Bodø skulle ligge åpen for tyskerne slik at de ikke ble irritert på folk».
I starten av 2. verdenskrig var det mangel på kjøtt. Fra familien fikk Jann oppgaven med kaninoppdrett. “Det var bare det", sa Jan,” de var jo så søte, og æ klarte ikke å ta livet av dem. Så æ måtte terge kaninen til han beit mæ - og så vrei æ hauet rundt på den!"
Jann begynte som murerlærling hos Mur og Betong A/S bl.a. med bygging av svenskhusene. Det ble lite læring, mest bæring av øl til murerne. Murmester Jan Ulriksen sa «Du Ursin, du må slutte å bære øl til murerne». Murerne sa at uten øl, så reiste de tilbake til Oslo. Ulriksen ga opp: «Du Ursin, du må fortsette å bære øl til de forbannede murerne».
Jann ble oppsagt på Svenskhusene og beordret til en vedfyrerjobb på et snekkerverksted som organisasjon Todt drev ved Herredshuset. Det var lite lystbetont og tidlig på jobb. Han ga opp, men ble hentet av en hirdmann og tatt opp til komandanturet ved gamle stadion. Her ble han banket opp. «Steike, kor forbanna jeg ble». Jann fyrte i tre dager til og rømte til Evenesdal i Saltdal. Der bodde han hos Andor Fossegård og jobbet som gårdsgutt og landpostbud fra Evenesdal og Vassbotn til Drageid. Jann ble spurt om å frakte brev illegalt over til Mavas. Det ble noen turer over grensen. Etter hvert fikk tyskerne og norsk politi mistanke om postbæringa. Jann fikk tips om å komme seg over til Sverige snarest mulig. Med to hirdfolk i hælene, dro han over grensen i Graddis og senere til Arjeplog.
Deretter gikk turen sørover i Sverige til arbeidsleirer og jobb på fabrikker. Jann gikk lei og søkte seg til ei militæravdeling. Han ønsket å bli fallskjermjeger. Han kom inn og gikk i hard trening. Kurset ble avsluttet med et kommandoløp der Jann ble nr. 10 av 100 deltakere. Dermed gikk turen videre til England med et fly som først fløy nordover i Sverige, over Trøndelag i stor høyde og nedover norskekysten.
De ble først plassert i en leir i Skottland, deretter flyttet til Isle of Man, tilbake til Skottland for så å ende opp i en avdeling i Yorkshire som forberedte soldatene for fronttjeneste. De ønsket seg helst til Frankrike. Men Regjeringen hadde bestemt at norske soldater skulle delta i frigjøringen av Norge. Rundt 8. mai 1945 ble tropper og utstyr lastet om bord i et stort skip som seilte i retning Stavanger. Etter at miner ble uskadeliggjort gikk turen videre rundt kysten til Oslo der troppene var med på 17. mai feiringa. Jann ble forlagt på Akershus festning. Den første tida gikk til avvæpning av tyske soldater som var samlet i leire på Østlandet.
Ut i verden og tilbake til et langt yrkesliv i hjembyen
Mot slutten av 1945 kom Jann tilbake til Bodø og fortsatte som lærling hos murmester Ulriksen. Han ble tilsatt hos Ingeniør Per Gulbrandsen A/S og sluttførte svennestykket der. Men utferdstrangen ble for sterk. Jann mønstret på en tankbåt i Sandefjord. Via Gulfen gikk reisen over Atlanteren til Cuba, Panamakanalen og Trinidad der han mønstret av og livnærte seg som murer i noen måneder. Så bar det tilbake til Bodø med fortsatt jobbing hos Gulbrandsen. Han tok teknisk utdanning i Oslo og etter en tid også mesterbrevet som murer. Jann giftet seg med Margareth som han kjente før han dro til sjøs. De fikk to gutter.
Jann var med på mange store byggeprosjekt i Bodø. Best husker han Aspåsen skole som sto ferdig i 1966. Her var det også krevende faglige utfordringer bl.a. i det dobbel krummete aula-taket. Valget av materialer til teglveggen i foajeen var et samarbeid mellom arkitekt og murmester. Godt brent teglstein fra Rønvikleira ble brukt for å gi liv til veggen. «At det også ble små problemer for damene, som fikk hektet finkjolene på den ujevne overflaten, snakker vi ikke om».
Tidlig på 1970-tallet begynte Jann som bygningskontrollør i Bodø kommune, et arbeidsforhold som varte i rundt 20 år.
Alltid i farta
Jann var en flittig bruker av Bodømarka og i fjellene i Salten. Han deltok også i mange idrettsarrangement opp gjennom årene, mest som mosjonist sammen med kompiser. En samling av startnumre viser deltakelse i Holmenkollstafetten, NP-mila, diplom for 30 fullførte Kobberløp og for 40 år med gullmerker i B&OIs turorientering. Der var det normalt 50 poster hvert år, altså 2 000 besøkte poster rundt om i Bodømarka i løpet av disse tiårene.
Mange titalls lange turer i skandinavisk villmark
Etter hvert ble det mange og lange turer i den arktiske villmarka. Jann hadde med mange avisutklipp fra den tida. Med journalist Tor Holstad og arbeidskollega Wiktor Martinsen i turfølget, fikk Nordlandspostens lesere flere reportasjer av opplevelsene underveis. Da ble det også ekstra livlig rundt lunsjbordet på Herredshuset.
Her nevnes tre strekninger: a) Abisko – Sulitjelma (ca. 30 mil), noen ganger via Mavas og over til Graddis. Jann gikk denne strekningen rundt 15 – 20 ganger, sommer og vinter, alene eller sammen med kompiser b) Nordreisa / Kilpisjærvi – Abisko (ca. 20 mil, Jann gikk her flere ganger) og evt. videre til Sulitjelma c) Kautokeino – Abisko – Sulitjelma (ca. 70 mil), en gang
På vårvinteren i 1988 gikk Wiktor Martinsen og Jann den ca. 20 mil lange skituren mellom Dividalen, Kilpisjærvi, Treriksrøysa og til Børkliden ved Abisko. Bildene fra turen viser skiftende vær og møte med forskjellig slags mennesker på hyttene. Det var internasjonalisering med mange språk i lufta. En nordmann bladde i en finsk avis, som han tilsynelatende også leste i, med denne kommentarer: «Du Ursin, hadde vi nå hatt en dram til, så kunne vi ha lest hele avisa».
Fra 1960-tallet engasjerte Jann seg i turistforeninga. Her la han ned et stort arbeid i løypemerking, som turleder og ikke minst som hyttebygger der fagkunnskapen fra yrkeslivet kom godt med. Karl Moldjord og Jann Ursin ble et godt radarpar da Trygvebu i Skaiti, Lønsstua og Tverrbrennstua ble reist med Jann som byggeleder. Han var også styremedlem i mange år. I 1986 ble Jann utnevnt til æresmedlem i Bodø og Omegn Turistforening for innsatsen sin.
Jann sine lange fellesturer var særdeles godt organisert. Hver deltaker fikk detaljerte lister over hva de skulle ha med i sekken eller pulken. Dette sikret at nødvendig utstyr var med, rimelig fordelt på turgåerne og nok klær og mat uten at vekta ble for plagsom. Kotelettene var stekt på forhånd og kjøttdeigen brunet. Til frokost gikk det i havregrynsgrøt.
Mange opplevde Jann som den fødte turleder, tålmodig, sosial og en kunnskapsrik forteller som bidro til at selv de tyngste bakkene gikk greit.
Journalist Hanne Løkås beskrev Jann bl.a. slik i et portrettintervju i 1992: Han er ikke så snar, Jann Ursin. Men seig. 67-åringen holder ut i milelange etapper, dag etter dag, til fots eller på ski. I løpet av ett år tilbakelegger han flere tusen kilometer i fjellheimen. (…) Jann rusler i høstvakkert terreng og samler bålved. Han stabler furupinnene forsiktig rundt en nevertull og fyrer på. Snart blander kaffelukta seg med lukta av bålrøyk og lyng og brødskiveniste og alt som er villmark. Naturen er livet for «hann Ursin».
Det kunne ikke ha vært sagt bedre.
-
Fikk minnemedalje: (F.v.) Bjørn Peter Bruun, Trygve Rindahl og Jann Walter Ursin fikk regjeringens minnemedalje for sin innsats under 2. verdenskrig. Ordfører Ole Hjartøy og kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner sto for tildelingen under veteranlunsjen i bystyresalen i Bodø 7. mai 2015. Foto: Tom Melby.
Aktiv i turistforeninga og dugnadsarbeid i Bodømarka
Forfatteren hadde gleden av å være Jann Ursin sin arbeidskollega, tur- og dugnadskompis i mange år. Dette er en bearbeidet utgave av en artikkel som først ble publisert i Årbok for BOT 2020.