Vis kilden til Fra beite til bolig på Middagshaugen

''Anne-Kirsten Lyngstad''

[[Image:A 3 - Rosvold-gården på Aspåsen 1920.JPG|left|thumb|350px|Rosvoldgården i Bodin besto av mange små hus og bygninger, mellom Aspåsen skoles inngang mot sør og rundkjøringa i krysset Hålogalandsgata/Fridtjof Nansens vei. Jordveien var mye større, helt opp til Torvgata. ''Faksimile fra Gårds- og slektshistorie for Kirkegrenda, 1989.'']]

[[Image:A 1 - Flyfoto 2022.JPG|right|thumb|440px|Flyfoto 2022 fra norgeibilder.no]]

[[Image:A 6 - Reidar utenfor Hålogalandsgata 24.jpg|left|thumb|350px|Reidar Brækkan (f. 1957) bor også i blokka. Han vokste opp i nabohuset, nr 24. Han og broren Arne Johan minnes Rosvoldgården på andre sida av Hålogalandsgata. ''Fotograf Marie Brækkan.'']]

[[Image:A 2 - Flyfoto 1946 med tekst.JPG|right|thumb|440px|Navnene viser plassering av stedene omtalt i artikkelen. Den gamle Middagshugen som kyrne hvilte på lå omtrent der Roald Amundsens vei starter i dag. ''Flyfoto 1946 fra norgeibilder.no'']]

Det nærmer seg 40 år siden jeg kjøpte bolig i Middagshaugen borettslag i Hålogalandsgata. Så sentralt som mulig. Så praktisk som ønskelig. Etter å ha leid, eid og flyttet mange ganger, kom landinga der jeg ville. 
Blokka trengte oppussing, det samme gjorde leiligheta. Det ble med tida renovering flere ganger både utvendig og innvendig. Boliger trenger vedlikehold. Hvor navnet Middagshaugen kom fra, skjenket jeg ikke en tanke. Jeg var bare lykkelig!

Borettslaget ble etablert på 1960-tallet, med konstituerende generalforsamling høsten 1963 og innflytting ett år senere. Det var en del av Bodø og Bodin Boligbyggelag (forkortet BBBL, som senere ble til BBL, nå Nobl), og består av ei blokk med 24 husstander. Leilighetene er like store i areal, men ble bygget som tre- eller fireroms etter den første kjøpers ønske. 
Nærheten til Aspmyra, Hålogalandsgata, en stor barneskole og flyplassen medfører støy. Den oppleves naturlig eller krevende, etter hvordan en tar det. Litt som med ulike meninger om alle de høylytte måsene vi får på besøk om våren. 

Tomta er romslig, og bak blokka er det en plen så stor at den innimellom tas for å være en offentlig park. På et tidspunkt ble det i beste mening ymtet om at hvis borettslaget solgte denne delen av eiendommen, kunne vi få gode penger å bruke til renovering og slik slippe å ta opp store lån. Heldigvis var det ingen oppslutning om dette. Grøntareal og noe utsyn var å foretrekke framfor et nytt bygg kloss på.

Mange synes det er lettvint å bruke passasjen foran inngangene våre som fortau. Også den oppfattes som offentlig, der sekunder kan spares i stedet for å bruke det egentlige fortauet noen meter unna. Vi har det med å ta korteste vei. Dette er trolig en vane fra gammelt av, ikke ment for å irritere. I en notis i Nordlands Framtid, oktober 1963, fortelles det at en person hadde forvillet seg ned i ei grøft i området. Forklaringa var at anleggsarbeid knyttet til Aspmya forårsaket mye gjørme, blåleire og vann. "Til alt overmål kom så tomtegraverne på Middagshaugen og satte i gang for fullt. En gammel kortveg over haugen ble plutselig satt ut av drift, og svære leir- og jordhauger kom i stedet".

Muligens finnes det ei uskreven liste over status på ulike botyper. Gamle blokker står i såfall neppe øverst. Da vil jeg minne om bakgrunnen for denne type boligbygging. Boligbyggelaget i Bodø og Bodin ble etablert i 1946, rett etter en krig som gjorde folk hjemløse. Staten (Husbanken), kommunene og boligkooperativer skulle "skaffe folket sosialt forsvarlige boliger til en pris som sto i forhold til inntekt". Bygging av blokker skjøt derfor fart på 60-tallet, ikke minst i Bodø, og ga mange familier et godt husvære. Siden kom markedsstyring, deregulering og prisvekst, men det er en annen skål. 

Historia ligger der med sin solidaritet i bunn, og jeg kan ikke tenke meg en bedre måte å bo på. Det er praktisk, trygt og sosialt. Med naboene kan en være bekjent i forbifarten eller bygge vennskap. Noen har mer av hverdagen sin utenfor enn innenfor heimen. I ulike faser av livet er behovet forskjellig. Fjerning av snø, is og gras betaler vi for via fellesutgifter, tidligere kalt husleie. Sånt er en velsignelse når ryggen krangler eller tida er knapp.
 
<gallery widths=320px heights=150px perrow=5 >
Image:C 1 c - Nordlandsposten, torsdag 9. april 1964.jpg|Storblokka under bygging. De første kan flytte inn til høsten, de øvrige beboere i første halvår 1965. ''Nordlandsposten april 1964.''
Image:C 2 - Nordlands Framtid, torsdag 18. juni 1964.JPG|Hålogalandsgata 26 har fått tette vegger og vinduer er satt inn. ''Nordlands Framtid juni 1964.''
Image:C 3 - Storblokka høst 1964.jpg|Storblokka høsten 1964.
Image:C 4 - Nordlandsposten, lørdag 3. oktober 1964.JPG|Boligblokka ved Middagshaugen ruver godt ved byens nye innfarts åre. ''Nordlandsposten oktober 1964.''
</gallery>

[[Image:D 1 - Nordlands Framtid, torsdag 24. september 1964.JPG|left|thumb|350px|Nordlands Framtid september 1964.]]

[[Image:E 3 - Viggo Eide 1.jpg|right|thumb|440px|Med tida har borettslaget satt opp garasjer og uteboder med plass til mangt. ''Foto Viggo Eide'']]

[[Image:D 2 - Nordlands Framtid, lørdag 2. november 1963.JPG|left|thumb|350px|Nordlands Framtid november 1963.]]

[[Image:E 4 - Viggo Eide 2.jpg|right|thumb|440px|Nye inngangspartier etter siste renovering. ''Foto Viggo Eide'']]

[[Image:D 3 -Nordlands Framtid, lørdag 25. juni 1983.JPG|left|thumb|350px|D 3 Nordlands Framtid juni 1983.]]

[[Image:E 5 Viggo Eide 3.jpg|right|thumb|440px|Tomta er romslig, og bak blokka er det en plen så stor at den innimellom tas for å være en offentlig park. ''Foto Viggo Eide.'']]

[[Image:E 1- Lyngstad 1.jpg|left|thumb|350px|Uteområdene framstår som en grønn lunge, midt i byen.  ''Foto Anne-Kirsten Lyngstad.'']]

Med tida har borettslaget satt opp garasjer og uteboder med plass til mangt. I disse gamle byggene er det til og med kjeller, med flere boder per leilighet. I min ene står det fremdeles ei potetkasse, riktignok ikke brukt til å oppbevare poteter vinteren over lenger. Felles vaskerom er det knapt behov for nå. Ei heller sjakt i hver oppgang, der vi kunne sende søppelposer hele veien fra øverste etasje til kjelleren. Ikke var det kildesortering, og datidas Iris hadde tid til å gå i trapper, inntil det på 90-tallet står å lese i ei årsberetning: 
- Det er satt opp 3 søppelcontainere for å slippe "griset" med søppelrommene -. Ja det hendte vel at poser revnet i fallet!

Da jeg flyttet inn, sto ytterdøra ulåst på dagtid til rundt klokka 22. Jeg minnes en episode da det var min tur til å låse. Jeg hørte en lyd i trappa ned til kjelleren. Der lå det en kar og snorket. Godt påseilet hadde han funnet ly. Han måtte vekkes og ble geleidet ut i sommernatta. Den var heldigvis både lys og varm, så jeg hadde ikke dårlig samvittighet. Etterhvert kjentes det allikevel tryggest å ha døra stengt hele døgnet. Nye rutiner innføres ved behov, som i enhver boform. 

Hva min leilighet kostet å kjøpe i sin tid skal være usagt. Om rentenivået derimot kan mye sies. Det gikk til himmels og kan tredobles med dagens. Jeg orker ikke tenke på hvor mye som ble betalt uten at lånet strengt tatt minket. I tillegg til lånet kom "månedlig leiesum" på kr 1000. Husk at året var 1986. Som nevnt heter det ikke lenger leiesum eller husleie, men mer korrekt fellesutgifter. Vi eier vår egen leilighet, og deler på utgifter som berører hele borettslaget.

Å bo tett krever at alle tar hensyn. Uenighet må tåles. Demokrati medfører at mindretallet bøyer seg for flertallet. Da jeg flyttet inn, var vi flere som hadde behov for større postkasser. De eksisterende var for små til å romme alle A4-konvoluttene med sakspapirer og annet som kom i posten. Forslag om innkjøp ble nedstemt. De gamle var jo krute god. Så ble det å klare seg til tida var moden. I mange saker er konsensus det beste. Med klimaet i Bodø kan vi ikke sitte under et tre og vurdere fram og tilbake til enighet oppnås. Men å bruke god tid på vanskelige avgjørelser er aldri dumt. Selvfølgelig må en også ha regler! I gamle husordensregler sto det for eksempel at "Verandaen kan brukes til lufting av tøy, men dette må ikke gjøres på en måte som sjenerer beboerne i etasjen under f.eks banking av tepper og risting av matter". 

Den vesle prekestolen av en veranda som eksisterte da, er blitt utvidet flere ganger, og er nå et stort, praktisk innglasset rom som i hvert fall jeg er umåtelig glad over å kunne bruke hele året. Lufting av tøy og annet synes ikke, ei heller på en søndag. 

"Et veldrevet borettslag" kaller eiendomsmeglerne det, når ei leilighet er til salgs. Det betyr at et velfungerende styre følger opp daglige såvel som mer langsiktige oppgaver. Stabile andelseiere gjør at mange etterhvert har gjort sin dont i styret, men nye kommer til. Er det rart at en trives.

Alle borettslag har et navn. Noen er lette å forstå, men Middagshaugen? Å finne skriftlige kilder er ikke enkelt. Det vi vet er at området ikke har vært del av en by bestandig. 
Ikke langt unna lå Hernesbygda med gårdsbruk og kyr, senere ekspropriert i forbindelse med etablering av Bodø lufthavn og Bodø hovedflystasjon. I ei tid da klokke på armen ikke var vanlig, kunne sola brukes til å beregne tidspunkt. Det sies at navn som Middagshaugen og Nonshaugen er vanlige betegnelser på tidspunktet da sola sto over en haug eller topp just når det var tid for mat. Det er en rimelig forklaring, samtidig som den gir rom for filosofering. Når var det vanlig å spise middag, eller dugurd, eller non? Min erfaring kommer fra et bruk på Østlandet og er ikke nødvendigvis relevant, så dette får ligge.

På vår Middagshaug kan det godt være at noen faktisk tok seg en middagshvil på det som har vært en haug. 
Reidar Brækkan er en av naboene mine i blokka. Han vokste opp ikke langt fra der han nå bor. Han og broren Arne Johan minnes bygda på andre sida av nåværende blokk og Hålogalandsgata. Der var det gårdsbruk og kyr fram til det ble bygd skole, fotballstadion og nye boliger. Om dette kan det nok skrives en egen artikkel. Brødrene er i hvert fall blitt fortalt at kyr brukte å hvile der Middagshaugen borettslag ble bygd. 

Blokkene bak, vårt nabo-borettslag altså, ble forøvrig bygd noen år før, så det ble nok stadig dårligere forhold for både beite og middagshvil. Om dette kan en også lese i Nordlands Framtid, september 1964, at "Navnet Middagshaugen er et minne fra det gamle Bodø. Før i tida gresset kyrne på Aspmyra og utover mot Hernes, og tok seg en velfortjent middagslur på haugen her. Herav navnet".

Oppvokst på en gård som jeg er, vekker dette gode minner.
Den gang ble det drevet på gammeldags vis. Hesjing og potetplukking. Kyr, høns, griser og andre husdyr i en salig blanding, inntil en ny generasjon moderniserte. Hester var datidens traktorer. Kyrne beitet ute hele sommeren. De tok seg opptil flere pauser, sikkert også en middagshvil. Jeg ser dem for meg, alltid drøvtyggende (vi sa at de ørtet), der de lå på Smiebakken. På den bakken hadde det sjølsagt stått ei smie, men det er ei anna historie. 

Minner fra det gamle Bodø gir derfor fine assosiasjoner. Her kan vi nå dyrke poteter på verandaen hvis en lyster, om enn bare i ei bøtte eller to. Den som har grønne fingre kan få det til å blomstre frodig og fargerikt. Med kort vei til både bysentrum og natur er det fremdeles en lykke å bo i Middagshaugen borettslag.
----

''Om forfatteren''

[[Image: B 1 - Anne-Kirsten Lyngstad, ANs fotoarkiv.jpg |left|thumb|200px]]
Anne-Kirsten Lyngstad, f. 1950, er oppvokst i Gran kommune på Hadeland. Hun tok bibliotekskolen i Oslo 1975. Har arbeidet som bibliotekar fra 1975 til 2000 ved Rana bibliotek, Oppland fylkesbibliotek og høgskolene i Bodø som i dag er Nord universitet. Daglig leder av Internasjonalt senter i Bodø i årene 2000 til 2018 på varierende stillingsprosent og lønn.