Det magiske rommet - En historie om lydstudioer i Bodø
Av Are Bredal Simonsen
Første gang jeg fikk komme inn i et lydstudio, i NRKs «Store studio» i Storgata, var jeg i tenårene. Det var ikke bare å valse inn der, besøkende måtte sluses igjennom en resepsjon og flere stengte dører, noe som gjorde opplevelsen enda mer spesiell.
Jeg fikk en følelse av å tre inn i en helligdom, med magiske rom. Nøktern sett var det jo bare litt teknisk utstyr, noen mikrofoner og et stort rom med lyddempende materialer. Opplevelsen var større enn innholdet skulle tilsi. For en ung musikant var det «å gå i studio» noe som var forbeholdt de store musikalske heltene. Vi hadde jo lest oss igjennom utallige platecover med bilder fra innspillinger og studert teksten som beskrev stedene der musikken ble til.
Min umiddelbare tanke var; «dette vil jeg gjøre». Sitte bak et miksebord og ta del i mystikken som ei plateinnspilling var (og er).
NRKs studio var i utgangspunktet ikke tilgjengelig for allmuen, det ble brukt for innspilling av musikk til radiosendinger. På 70-tallet fantes det ingen andre tilgjengelige lydstudioer i Bodø-området. Å få innpass i denne bransjen var en uoppnåelig drøm. Dessuten var utstyret som krevdes til profesjonelle innspillinger enormt dyrt. De få lydstudioene i Norge var gjerne eid og drevet av store plateselskap.
Det fantes riktignok noen enkle kjellerstudioer i Bodø der lokale artister kunne spille inn «demoer». Den som ville ta steget opp, og gi ut musikken på plate, måtte dra relativt langt av gårde. De færreste hadde råd til å finansiere en utgivelse med egne penger, så et plateselskap måtte inn i bildet. En platekontrakt var forbeholdt noen få med talent og gode kontakter.
I 1980 flyttet Asbjørn «Asa» Krogtoft tilbake til Bodø etter et tiår som musikkprodusent i Oslo. Asa var en merittert artist og produsent, og grep muligheten til å etablere et lydstudio i et nybygd mediehus på Jensvoll. Avideo var det første kommersielt tilgjengelige, profesjonelle lydstudioet i Bodø. De hadde også sitt eget plateselskap; Igloo Records, som blant annet ga ut plater med Halvdan Sivertsen og Terje Nilsen. Terskelen for å få innpass i et lydstudio var veldig høy. Ved et par anledninger fikk jeg aller nådigst snike på innspillingene, bare jeg var usynlig.
I 1983 fikk bandet jeg spilte i en avtale med et lite uavhengig selskap om utgivelse av en EP (med fire sanger). Vi fikk beskjed om å spille inn låtene, men det fantes ikke penger til å leie et proft lydstudio. Avideo hadde allerede gått konkurs, men vi fikk utrolig nok låne nøklene til studioet av banken som hadde pant i boet.
En kamerat hevdet å beherske det tekniske, så vi gikk i gang med en naiv tro på at vi skulle fikse innspillinga helt selv. Det gjorde vi ikke, men jeg fikk litt erfaring i hvordan tingene fungerte. Jeg kunne sette lydbåndet riktig på båndopptakeren, plugge en mikrofon i miksebordet og sende signalet til et av de 16 sporene på opptakeren. Denne kunnskapen fikk jeg snart bruk for.
På midten av 80-tallet var Strøgets Lille Kafé vår stamkafe. Her møttes byens musikanter for baksnakk og skryt. Terje Nilsen hadde noen nye sanger han ville spille inn. Musikkforretningen Ringkjøb hadde kjøpt deler av konkursboet etter Avideo og satt opp et lite studio i kjelleren. Jeg hadde som nevnt ganske lite erfaring i faget, men det vi manglet av ekspertise tok vi igjen på entusiasme. Dette ble en god skole, med prøving og feiling og passe doser med kjeft fra Terje. «Alle» de flinkeste musikerne i byen var med og resultatet ble veldig bra. Før innspillinga kunne gjøres helt ferdig ble studioet nedlagt og Bodø gikk på nytt inn i ei studioløs tørke.
-
Are Simonsen i Ringkjøb studio - foto Rune Mathisen -
Øving i innspillingsrommet. -
Kristin Skaare ved tangentene i Hønsehuset - foto Are Simonsen.
Nattkaféen på Sjøhuset i Sjøgata ble et nytt møtested for baksnakk og skryt. Her ble mangelen på et skikkelig lydstudio et tema. Vi hadde jo sett at kommersiell drift hadde dårlige kår, så en ide om et musiker-eid studio ble lansert. Hvordan dette kunne løses ante vi ikke, men etableringa av Nordland Kultursenter på den gamle landbruksskolen i Bodøsjøen åpnet en dør. Her sto et hønsehus ledig. Huset var i elendig forfatning og stinket hønsemøkk. Dugnadsgjengen besto av medlemmer i flere lokale band. Vi arrangerte et par «hønskekonserter» på Sinus og fikk inn litt startkapital. Disse midlene var langt fra nok, men vi satte i gang med ganske planløs oppussing. Entusiasmen hos dugnadsgjengen avtok ganske fort til det sto igjen fire ukuelige optimister: Bård Bergrabb, Rune Mathisen, Geir Tømmerberg og meg selv, Are Bredal Simonsen.
-
Asa Krogtoft i Store studio - foto Audun Selnes. -
Halvdan Sivertsen og Ola Bremnes utveksler røverhistorer - foto Are Simonsen. -
Kristin Skaare og Gjermund Silset slapper av mellom innspillingene.
Skulle vi klare og realisere prosjektet måtte det løftes opp på et mer seriøst nivå. Det fantes en ny tilskuddsordning, og vi fikk hjelp av mange flinke folk til attester, søknader og etableringa av et nytt selskap; Hønsehuset Lydstudio AS. Vi fikk tilskudd, tok opp et lite lån og fikk satt huset i brukbar stand. Det tekniske utstyret kjøpte vi fra Sigma Studio i Bergen. Logoen ble tegnet av Terje Nilsen på en serviett.
Etableringa av Hønsehuset i 1990 var et lite mirakel og veldig mange hjelpere bidro, for mange til å nevnes i denne korte artikkelen.
Jeg fikk smertelig erfare at det tar tid å lære seg tekniker-/produsentfaget. De første innspillingene låt som dårlige demoer, men det gikk seg til etterhvert. Hønsehuset skulle vise seg å fylle et stort kulturhull. Veldig mange fikk endelig muligheten til å realisere musikalske prosjekter for en rimelig penge. Hønsehuset bidro på et utrolig antall innspillinger. For egen del grovt regnet 230 utgivelser. Musikerkollega Geir Tømmerberg skrev i 2016 den glimrende masteroppgaven – «Hønsehuset Lydstudio A/S - atmosfære, mellom næring og kultur» som detaljert beskriver hele prosessen rundt Hønsehuset.
-
Tore Johansen - Nord. -
Terje Nilsens legendariske andre-LP med det ikoniske coveret ble utgitt på Igloo records i 1983. -
Ola Bremnes - Molo. -
Knut Erik Sundquist - En Smuk Aftensang. -
Hekla Stålstrenga - Ventetid.
Det gamle hønsehuset var et trivelig sted, men flystøy, mus og frosne vannrør var en prøvelse, og i 2007 ble studioet flyttet til NRKs gamle lokaler i Storgata. Kan vi si at ringen er sluttet? I 2009 ble Hønsehuset til Store Studio AS.
Siden begynnelsen av denne historien har musikkbransjen endret seg radikalt; strømmetjenestene har overtatt distribusjonen av musikk, og kun de største artistene tjener penger på innspilt musikk, i tillegg til svensken som eier Spotify. «Alle» har et lydstudio hjemme og kan gi ut musikken sin med noen tastetrykk. De store studioenes tid er over. Eller?
Jeg startet med å fortelle om «det magiske rommet». Jeg tror fremdeles det kan realiseres drømmer, med fine mikrofoner, artige gamle instrumenter og historier i veggene. Det gamle «Store Studio» i Bodø har fremdeles malingen og designet fra 1965 intakt. Det betyr noe - i en litt for moderne by!
