Vis kilden til Aspåsen - Skoleskipet midt i sentrum

[[Image:Bilde 1 Aspåsen skole.jpg|left|thumb|700px|Slik framstod Aspåsen skole i min barndom. I dag er det påbygg på begge sider.
Der er luftige rom, med mye plass for barn på småtrinnet og SFO på sida vendt mot bykjerna. Sida vendt mot Aspmyra stadion er romslig, med et praktisk grupperom tilknyttet klasserommet. © Fotohuset Johnson
]]

1974. Jeg stryker over den glatte overflaten. Knall grønn, helt ny. Det eneste som mangler, ironisk nok, er sørvest og regn. Sola skinner fra en skyfri himmel, og bryr seg lite om at en av kystbyens småjenter har fått seg ny regnkåpe. Jeg sukker over det ironiske ved situasjonen. Vi pleier ikke lengte etter regn på disse breddegrader og i denne byen. 

Men så lønnes tålmodighet av regntunge skylag en tidlig høstmorgen, og jeg kan iføre meg den nye grønne regnkåpa med hette og splitt bak. Jeg tripper fornøyd ut på solid steintrapp i Jentofts gate 6. Jeg går ut gjennom smijernsporten med tallet 6 på, som henger på to murte stolper vendt ut mot gata. Også med tallet 6 markert. Ingen postmann bør være i tvil om brev som skal til denne adressen.  Jeg traver nedover et gressbelagt fortau.

At denne bydelen heter Plysjbyen, og tilhører den delen av Bodø som ikke ble bombet sønder og sammen av tyskerne under krigen, er noe jeg får vite senere. Vi er nabo til salige Louise Engens barnehjem og Bodø Aktiebryggeri. Lensmannen holder til i parallellgata. Politimesteren er nabo sånn på skrå fra vårt hus. Gata har dessuten en egen salmaker, herr Mårli.

Den grønne kåpa får kontakt med dens primære oppgave relativt raskt på vei mot Aspåsen skole. Regnet og vinden gjør det den kan for å teste ut fabrikantens stolthet. Hetta holder hodet tørt. Kofta under kåpa strikket av min flittige bestemor har ikke latt seg prege av heftige vindkast fulgt av tette byger. 

Aspåsen er den moderne Bodøskolens flaggskip, og sto ferdig i 1966. Den er min nærskole, og inneholder både tannlege, helsesøster, gymsal, sløydsal og heimkunnskapsrom med alle tenkelige fasiliteter for denne tids læreplaner.

[[Image:Aspåsen - Bilde 3 Helsesøster.jpg|thumb|500px|right|Helsesøster i tidsriktig uniform i en nybygd Aspåsen skole. Det levner ingen tvil om at helsesøster hadde en egen aura av myndighet. Det var bare å møte opp, til veiing, vaksiner og måling. © Teigens fotoatelier]]
Vi skriver tidlig syttitall, de tider da helsesøster kunne komme fullstendig uanmeldt inn i klasserommet. Smilende, med noe vi mistenkte som mulig påtatt munterhet, deklamerte hun en av sine pålagte oppgaver til klassen. Vi reagerte med delvis avventende spenning eller noe nervøs skraping med beina under pulten. Pirquet.
Her var det bare å brette opp ermene, rette ut armen vi ikke skreiv med og la seg skrape i. Deretter følge dråpens landing på nylagde skispor på armen. Så var det å vente de pålagte timene til helsesøster kom tilbake etter et par dager. Kanskje vi kjente det som en slags prøve. Hun gikk langs radene av oppbrettede ermer i klasserommet, og det var ganske stille i en ellers snakkesalig forsamling. Jeg kan forøvrig ikke huske at noen noengang fikk beskjed om nærmere oppfølging etterpå.

Nærkontakt med helsesøster husker jeg stort sett som beskrevet ovenfor. Bortsett fra de nødvendige vaksinene vi måtte gjennomføre. Samt veiing og måling. 
Elevene skulle dessuten iblant ha med seg urinprøve. Den skulle ordnes opp i før vi kom på skolen, altså på hjemmebane.
En gang ble det mye latter, der vi satt med hver vår tisseprøve i helsesøsters venterom. Ei av jentene fisket opp fra ranselen et helt HaPå-glass etter morgenens innsats. Det var fylt til randen.
«Mamma fant ikke noe annet, så da måtte det bli sånn» sa jenta, lo og slo seg på knærne. Dermed turte alle åpne gapskrattet. Helsesøster så litt forundret ut av all munterheten i et ellers noe alvorspreget venterom da hun skulle kalle neste lille dame inn til årets helsegjennomgang.

[[Image:Aspåsen - Bilde 2 Aulaen.jpg|left|thumb|500px|Du store min som vi sprang i aulaen! Bare en sjelden gang måtte vi være i den egentlige gymsalen i gymtimen fordi noe annet skulle skje der. Utrustet med gymsokker fikk vi fart rundt søylene, det formelig hylte i svingene! © Fotohuset Johnson]]
Tannlegen var egentlig hakket verre. Plutselig og uten forvarsel banket det på døren. Som om dommens dag hadde opprunnet i all sin utilregnelighet, måtte dagens offer med bange anelser gå frem til tannlegesekretæren ventende der ved døren. Var det hull ble stakkaren en stund. Skulle det trekkes gikk en ganske lang stund. Var resultatet null hull var den heldige straks tilbake, blid som en lerke. Nestemann gikk derimot en uviss skjebne i møte.  Eldre elever kunne berette om forrige tannleges lille dachs. Den tasset rundt der oppe mellom tannlegestol med lampe, diverse utstyr og tannlegesprit. Alle var ikke helt begeistret for hunden, og var lettet da «hundetannlegen» dro sin vei. 

Jeg likte sløydsalen. Jeg likte luktene der inne. Støvet som danset i sollys og matt lampelys i mørketida. Likte det som kunne formes, tegnes med svipenn og pusses. 
Vi sto med tunga i munnviken, ved hver vår høvelbenk. Vi pussa så armene ble matte og vilje og utholdenhet utfordra. Men dro etterhvert hjem med saker og ting ingen ante at de hadde bruk for, stolte og kry.
For noen år siden flytta jeg. I en kasse, langt inne i et kott, fant jeg en grønn skarv i tre. Av en eller annen grunn jeg ikke kan svare for i dag var den beisa grønn. Kanskje det var det som var igjen av beis da jeg endelig var ferdig med min? Funnet i flyttesjauen brakte uansett med seg gode minner om trivelige pålagte skoletimer i Aspåsens sløydsal.

I kjelleren var det basseng! Vi troppet opp til vår bassengtime med badedrakt og badehette. Min badehette var gul med soler og måner på. Den hadde dessuten bånd under haka. Mine søstre forklarte forresten båndet med at det var fordi hodet mitt var så lite. Uten båndet ville hetta ellers falle av ... Det medførte selvsagt knis hos mine søstre og noe fornærmede miner hos undertegnede.
Det var viktig å høre beskjeder fra fru Fagge. Ingen måtte løpe på det glatte gulvet.
Etter mange seriøse øvelser og vilter vannlek kunne nesten alle svømme til slutt.

I dag er jeg lærer/spesialpedagog ved nyrestaurerte og ombygde Aspåsen skole. 
Mye er annerledes.
Men av og til kjenner jeg et déjà vu. For eksempel når jeg går opp en av trappene. Lukker jeg øyene et lite sekund ser jeg den godeste prest Rostrup med foldede hender, og hører hans karakteristiske skarre r-er, der han holder andakt. Runder jeg et hjørne er jeg plutselig sju år igjen, på vei til knaggene der en av dem er min. Frøken Arntzen med smilehullene står i døråpninga til klasserommet.

Regnkåpa mi er i dag knall gul. Med hette og splitt bak. Skoleveien er noe kortere fra Prinsens gate der jeg nå bor. Byen er endret, men er på sin egen måte også den samme.
Det er jammen sørvesten også.
[[Image:Ellen Margrethe Solstad.jpeg|thumb|280px|'''Ellen Margrethe Solstad''' er født i Bodø i 1965. Hun jobber som lærer og spesialpedagog ved Aspåsen skole.  Ellen er en aktiv sanger, både i Bodø Domkor og sammen med andre musikere og band. 
I 2019 ga Solstad og Marit Ellisiv Bakken (illustratør/kunstner) ut boka «Høre til på jorda» (Vigmostad & Bjørke AS). Den handler om de sårbare artene våre og presset de nå er under.

]]
<gallery widths=300px heights=190px perrow=5 >
Image:Aspåsen - Bilde 7 Lærer Anne-Lise Fagge og en annen pikeklasse.jpg|Fru Fagge og en jenteklasse fra tida med kjønnsdelte klasser. Kanskje du kjenner noen her? Da jeg begynte på skola i 1973 var tida med jente og gutteklasser over. Anne-Lise Fagge var en av mine kolleger da jeg var lærer der i 1990/91.
Image:Lærere på Aspåsen skole ca 1970.jpg|Lærere på Aspåsen skole ca 1970. 
Image:Pikeklasse fra Aspåsen, 1967.jpg|Pikeklasse fra Aspåsen, 1967
</gallery>

<gallery widths=300px heights=190px perrow=5 >
Image:Bilde 6 Aspåsen - flyfoto.jpg|Slik var byen rundt Aspåsen skole da jeg var elev der. Mitt barndomshjem er ikke med på bildet. Som barn tenkte jeg at jeg hadde lang skolevei, men det tok ikke mer enn ti minutter å gå langs Parkveien til skola. Byen har virkelig endret seg siden den gangen!
Image:Bilde 9 Aspåsen sort-hvitt, 1966, fotograf Åge Støle.jpg|Utsnitt fra sida mot Hålogalandsgata. Jeg går ut fra at den vakre teglsteinsmuren er fra Teglsteinsfabrikken på leira. Heldigvis har vi fått bevart en del av teglsteinen både inne og ute. Og se den fine flaggraden! © Åge Støle.
Image:Aspåsen - Bilde 4 Minneboka.jpeg|Jeg er usikker på hvor vanlig minneboka er i dag blant barn. I dag er jeg glad for at den tilhørte min barndom. Marit, som skrev dette minnet til meg, er fremdeles en av mine beste venninner fra barneskola. Skola kan gi varige vennskap.
</gallery>

<gallery widths=300px heights=190px perrow=5 >
Image:Bilde 8 Domprost Rostrup, foto Eivind Nicolaysen.jpg|Presten Jørgen Rostrup er svært gjenkjennelig på dette bildet! Han hadde sitt daglige virke i Domkirken menighet fra jeg var lita til han pensjonerte seg. Jeg husker at noen av barna hans gikk på Aspåsen samtidig som meg. © Eivind Nikolaysen
Image: 
Image:
</gallery>