Vis kilden til Advent og julefeiring på Skagen gård

''Kjell Helge Mo''

[[Image:C 3 Aldersheimen i vintersol. Dagfinn Moe-4.jpg|right|thumb|400px|Gamleheimen i vintersol. ''Foto: Dagfinn Moe'']]
'''Barndommens jul – Førjulstida på aldersheimen'''

Aldersinstitusjonen i Skagen på Straumøya var i drift fra 1907 til 1973. Den het Bodin fattiggaard fram til 1932, deretter Bodin gamleheim fram til 1958. De siste 15 årene var navnet Bodin aldersheim.
Gamleheimen var eid av Bodin kommune, senere Bodø kommune, og hadde plass til ca 25 pasienter. Det bodde totalt 420 pasienter i Skagen disse årene. Gården var også et bruk med 12 melkekyr, en okse, griser, sauer, høns og over 100 mål dyrket mark.

'''Min familie kom til Skagen i 1952'''

Vi var en småbarnsfamilie, to voksne og tre barn i alderen 1 – 4 år. I 1959 fikk vi en bror til. Min mor, Halldis Moe, var bestyrerinne. Faren min, Dagfinn Moe, var gårdsbestyrer. Vi bodde på aldersheimen uten egen leilighet. Familien delte kjøkken, bad og toalett med pasienter og ansatte. 

Vi barna gikk på Hellevik skole på øya. Dette var før Saltstraumbrua kom. For å ta videre utdannelse, måtte vi flytte til byen og bo på hybel. Mine foreldre flyttet i 1971 tilbake til Sandnessjøen, hvor de var født.
Førjulstida var alltid spennende.

Vi fikk som regel være med en av foreldrene våre til byen. Der kunne vi bruke ukepengene våre til å kjøpe rimelige julegaver til de andre i familien eller til venner. Det var alltid spennende å se i butikkvinduene hvem som hadde den fineste juleutstillinga, enten det var nisser som beveget seg mekanisk eller tog som kjørte rundt. Å reise til byen tok en hel dag den gangen. Det gikk ikke ofte busser og ferge. Vi tok skolebussen på Straumøya, ferga over Saltstraumen og bussen til Bodø. 

[[Image:A 6 Julekort for salg ca 1960-2.jpg|right|thumb|350px|Tidstypisk julekort fra 1950- og 60-tallet. Artikkelforfatteren gikk før jul rundt til naboer og folk på gamleheimen og solgte julekort for 10-12 øre pr stk.]]

Når vi var borte så lenge, fikk vi sjølsagt lov til å gå på kafe i byen, - det var spennende! På butikken i Seivåg fikk vi kjøpt godteri og små ting, som kam, fine godluktflasker eller glansbilder.  I byen var utvalget mye større.
Jeg tjente noen kroner til julegavekjøp ved å gå rundt til naboer og folk på gamleheimen og selge julekort. Jeg bestilte kortene i posten eller pappa kjøpte i byen. Kortene ble solgt for 10 øre pr stykk, unntatt de glansete kortene som kostet 12 øre pr kort.

'''Kakebaking og kjøttpålegg'''

Vi slaktet sjøl på gården. Folk var mye mer sjølforsynt når det gjaldt mat på den tida enn vi er i dag. Vi ungene gikk rundt og så på, og deltok med det vi fikk lov til og hadde lyst til. Å lage lammerull var både grisete og spennende: mye godt skulle puttes inn i lammesida, som etterpå skulle sys sammen, kokes og legges under press. Når den var ferdig, var det kjempegodt å ha rull som pålegg på brødskiva eller på en vaffel. Det skulle bakes mye julekaker i et så stort hus. Jeg husker at vi hadde kaker i flere spann i spiskammeret eller i matkjelleren. Der var det mulig å snike seg inn for å smake på de deilige kakene.

Hvis det kom besøk til gamleheimen, ble det alltid stas. Det var ikke enkelt å komme dit utenom rutetidene for ferge og buss, og spesielt ikke om vinteren i dårlig vær og vanskelig føre. Før jul ble det satt opp ekstra ferge når vi fikk besøk av ordfører, sogneprest, leikarring, garnisonsmusikken fra Bodin leir eller korps fra Løding. 

I vår familie hadde vi bare èn adventskalender. Vi fire søsknene måtte åpne hver vår dag. Det var ikke godteri eller gaver på kalenderen. Vi hadde flotte tre-dimensjonale kalendere. Ett år hadde vi en nisseborg, et annet år en hoppbakke. Alt dette var ferdigutstansete papplater som vi kjøpte i en stor konvolutt. I konvolutten var det bruksanvisning for hvordan vi skulle sette dette sammen. Dermed hadde vi arbeid med å sette opp byggverket. Etterpå kom mange og beundret den flotte kalenderen.


<gallery widths=400px heights=400px perrow=5 >
Image:B 3 Familien Moe i stua, jula 1969. Dagfinn Moe-2.jpg|Dagfinn og Haldis Moe i sin egen stue med ungene. Bak: Anne Dina. Frå venstre: Arild Dag, Kjell Helge, Halldis og Dagfinn Moe. Foran: Terje. ''Foto: Dagfinn Moe.'
Image:C 6 Kor på besøk 1967-3.jpg|Et blandakor (både kvinner og menn) på besøk i 1967. Kjenner våre lesere noen av dem? ''Foto: Dagfinn Moe''.
Image:A 5 Musikere fra Bodin leir 20. des 1966. Dagfinn Moe-2.jpg|Garnisonsmusikken fra Bodin Leir besøkte i flere år gamleheimen rett før jul. I 1968 var Hilde Gunn Kristiansen med sin far. Hun forteller til Kjenn Bodø at «jeg var med til aldersheimen på Straumøya i 1967 eller 68. Her tente jeg adventslysene og leste vers.  Pappa var velferdsoffiser, og satt 12 år som leder av sosialstyret i kommunen.» [https://www.nb.no/items/86519b02475e62461a053eaf1bcb7d23?page=1 Omtale i Nordlandsposten 20. desember 1968.] ''Foto: Dagfinn Moe''
</gallery>
 
'''Lillejulaften'''
  
Om kvelden lillejulaften hadde vi alltid en spesiell rett: kjøttmølje. Det var stas, vi var alltid mange til bords på kjøkkenet når vi spiste mølje. Hjemmelaget flatbrød ble knekt opp og lagt i suppetallerken. Oppå der helte vi kraft fra saltkjøtt som var kokt opp. Samt noen skiver med brunost og til slutt litt sirup på toppen. Mølja skal ha konsistens som tynn grøt eller tykk suppe. En skal ikke røre rundt etter at kraften er helt på. Nydelig! Jeg husker ennå hvordan det føltes når brunosten satte seg fast oppe i ganen, og du måtte vente til osten løsnet. Dette var kraftig kost. Til drikke hadde vi tomtebrygg, som de voksne hadde laget på kjøkkenet. Det var et søtlig øl uten alkohol, og det smakte godt. Vi ungene fikk også drikke det.

Seinere på kvelden pleide vi å få besøk av ei dame og hennes sønn fra et av nabohusene på den andre siden av Seivågen. De kom for å ta julebadet, for det var ikke mange hus på øya som hadde innlagt bad på 50-tallet. 
I kalde vintre bar isen godt på Seivågen, men den kunne sprekke nært land. Vi måtte være forsiktige der. En lillejulaften mor og sønn var på vei over isen, sprakk isen plutselig. Heldigvis var det ikke dypt akkurat der. De ble våte opp til knærne, men de kom seg opp og gikk videre. Et varmt bad i Skagen ble tvingende nødvendig.
   
Etter badet drakk de voksne kaffe og vi ungene fikk smake på julekakene. Det siste jeg husket før jeg la meg lillejulaften, var at foreldrene mine begynte å pynte juletrærne, både i vår egen stue og i dagligstua for pasientene. Pyntinga fikk ikke vi ungene lov til å se på. 

<gallery widths=400px heights=360px perrow=5 >
Image:B 4 Pasientene i stua 24. des 1970. Kjell Helge Moe-2.jpg|Det kunne bli kaldt i husan. Lusekofter og gensere var vanlig inne-påkledning for få tiår siden. Julaften 1970. ''Foto: Kjell Helge Moe''.
Image:B 7 Nissene går rundt treet 24. des 1970. Kjell Helge Moe-2.jpg|« .. du grønne glitrende tre …» julaften 1970. ''Foto: Kjell Helge Moe.''
Image:B 6 Gaveutdeling med julenisser 24. des 1970. Kjell Helge Moe-2.jpg|Heldigvis rakk julenissene fram til gamleheimen julaften 1970. ''Foto: Kjell Helge Moe.''
</gallery>


'''Du grønne glitrende tre, god dag'''

Å våkne julaften var ekstra spennende. Ved hver av sengene til oss ungene hang det en strømpe med noe godteri, marsipangris og appelsin. Juletrærne var pyntet. Det var hengt opp lange girlandere i noen av gangene, og på noen vegger hang det plakater med store nissebilder. Ute var det hengt opp fuglenek. Vi gikk rundt og så og luktet og var full av forventning.
 
Om formiddagen hjalp vi ungene pappa med å dele ut julekort som var kommet til pasientene. Det syntes vi var en morsom jobb. Men vi så jo at noen fikk veldig mange kort, noen fikk få kort og noen fikk kanskje ingen. Det var ikke alle som hadde mange nære slektninger.

[[Image:B 5 Gang rundt juletreet 24. des 1970. Kjell Helge Moe-3.jpg|right|thumb|
500px|Gang rundt juletreet, julaften 1970. ''Foto: Kjell Helge Moe'']]

'''Lutefisk, risengrynsgrøt og gaveutdeling'''

På gamleheimen spiste vi tidlig middag hver dag, ca kl 13. Hver eneste julaften spiste vi lutefisk, også vi ungene. Fisken hadde de ansatte lutet sjøl i god tid før jul. På slike dager spiste vi alle sammen i spisestua, både pasienter, ansatte og unger. Det var veldig trivelig å være sammen, vi ble som en stor familie. Ofte var vi 40 personer til bords.

På julaften stengte Rikstelefonen kl. 17 ved Seivåg talestasjon. Derfor måtte vi ringe og ønske god jul til familien vår tidlig på ettermiddagen. Vi kunne ikke ringe hvor vi ville den gangen det var rikstelefon. I åpningstida satt en person på sentralen og koblet opp samtalene. Det var gjerne lang ventetid når mange samtidig ønsket å ringe til andre steder i Norge.
 
Kl 18 var det igjen felles måltid. Da spiste vi risengrynsgrøt. Etterpå var det samling for alle i dagligstua. Da var det gang rundt juletreet, mens jeg noen år spilte julesanger på orgelet. Det var ikke avansert spill. Jeg spilte med en finger på hver hånd, med en oktav mellomrom. Da pleide alltid julenissen å komme, det var som regel to av dem. Det kunne være naboer eller noen av de ansatte som hadde den jobben. Vi ungene hjalp til med å bære julepakker til rommene for de som hadde behov for det. Noen fikk mange pakker og andre fikk få. Så var det rolig et par timer. Enkelte gikk til sine rom, andre satt i stua. Vi ungene og foreldrene våre pakket opp gaver i vår egen stue. Kl 20.30 var det kveldskaffe i dagligstua. Da var vi samlet igjen til kaffe og småkaker, og noen viste fram gaver som de hadde fått. 

Siden vi ungene fikk mange gaver, skrev vi opp lister når vi pakket opp over hvem vi fikk fra og innholdet i pakken. Jeg ønsket meg alltid noen bøker til jul. I mange år fikk jeg en ny Stompa-bok. Jeg syntes de andre guttene i boka ertet Bodø for mye. Han snakket jo bare dialekten sin, som var den samme som jeg selv brukte. Jeg syntes de andre guttene snakket rare dialekter.

Det var alltid spennende å se på nissehuset som sto ved siden av radioen. Noen hadde laget et fint hus av ei pappeske. Rundt huset og på taket var det snø av bomull. Inni og utenfor var det nissefigurer, noen laget av ullgarn. Små møbler pyntet opp i huset. Det fineste var et par lommelyktpærer, koblet med ei lita ledning til radioen. Når radioen ble slått på, kom det også lys inne i nissehuset.

[[Image:B 2 Julehefter-2.jpg|right|thumb|400px|Bestyrerparet Moe var personlig kristne og tillot ikke sine barn kortspil. De årlige tre juleheftene ga bud om en annen tilværelse - med rampungene Knoll og Tott, og urokråka Larris i Vangsgutane.]]
Pappa kjøpte julehefter hvert år. Det var de samme hver gang: Stomperud, Knoll og Tott, og Vangsgutane. Det var alltid kamp om å lese de først, når de ble lagt fram på julaften.
 
'''Romjulsfred og julefester'''

Første juledag skulle alle ta det helt med ro. Vi unger kunne gå ut for å prøve nye ski eller lignende. Men ingen skulle gå på besøk til andre familier. De som gjorde det ble kalt Juldagspetter.

Seinere i jula var det julefester og folk dro på besøk til venner. Det var julefester på faste dager, en dag var det fest på bedehuset i Hellevika, en annen dag på bedehuset på Seines, og en tredje dag var det fest på skolen. På julefestene var det vanlig at folk hadde med seg brett med julekaker eller brødskiver eller vafler med godt pålegg. Ungene fikk kakao og de voksne kaffe. Det var åresalg hvor vi kunne vinne mange små gevinster. Det var gang rundt juletreet, og nissen kom på besøk med gaver til ungene. Når det var fest på skolen, hadde noen av ungene øvd inn sanger, dikt eller små sketsjer.

'''Nyttårsaften på ei avsides øy'''

På nyttårsaften måtte vi ungene sove litt på ettermiddagen slik at vi klarte å være oppe rundt midnatt. Når det nærmet seg midnatt, gikk vi opp på haugen slik at vi hadde fri utsikt mot Bodø. Byen lå bare 4 km unna, rett over Saltfjorden. Vi hadde stjerneskudd. Da kunne vi vifte eller løpe rundt mens det sprutet av pinnen. Faren vår hadde kjøpt et par små raketter med styrepinne. De ble satt i en flaske i snøen før oppskyting. Vi var hvert år spent på å se om det var flere raketter i byen enn året før. Noen raketter gikk høyt opp og lyste lengre enn andre fordi de hang i små fallskjermer. Fra båtene på havna kunne vi høre tåkelurene da klokka passerte midnatt og det nye året begynte.

----
[[Image:C 0 Kjell Helge Moe-2.jpg|right|thumb|270px|''Kjell Helge Moe''' (født 1948) flyttet på hybel i 1962 for å gå på realskole og gymnas. Han var hjemme i Skagen i ferier, og hjalp til på gården med onnearbeid. Han utdannet seg til bibliotekar, og har jobbet som det i 40 år forskjellige steder i Sør-Norge. De siste 25 årene har han bodd på Lillehammer. Moe har skrevet artikler om livet i Skagen i flere årganger av Saltstraumboka.]]