Vikingtid i Skjerstad

av Randolv Gryt

. Det står ikke mange bautasteiner igjen i dag, men denne står i Ljønesgradden og er ca 2 meter høy. Bautasteinen er nok såpass godt bevart fordi den ikke ligger på dyrka mark.

.En båtformet langhaug i Ljønesvika, 35 meter lang. Denne kan ha vært bygd over en båt, men når gjenstander ligger i grus forsvinner fornminner av treverk lett, bare noen klinkspiker er funnet.

Haugene på Ljønes kneiser majestetisk på innmarka og vitner om høvdinger med stor makt.

Kart over stedene i Skjerstad som nevnes i artikkelen.

I Skjerstad, rundt innløpet til Misværfjorden, finner vi i dag svært mange spor som peker i retning av at området var sentralt i yngre jernalder og vikingtida. Her finner vi bl.a.:

• Over 100 registrerte gravhauger, de fleste i tilknytning til gården Ljønes. Noen av dem er blant de største i Nord-Norge.
• Flere godt bevarte nausttufter i Ljønesvika. Den største tufta kunne rommet Osebergskipet.
• Et av Norges best bevarte gårdsanlegg fra jernalderen, med en samlet gulvflate på 250 m2.
• Jernvinneanlegg ved Rognlivatnet i Misvær. Registrert i 1993, det første funnet i Nord-Norge.
• Stort klebersteinsbrudd i Stolpe, Misvær. Kleberstein var en viktig handelsvare i eldre tider.
• Kirkestedet Skjerstad – fra den første kristne tida med noen av de eldste gravminnene i Nord-Norge.

Ljønes

Ljønes var et viktig høvdingsete i den førkristne vikingtida. Gravhaugene her er et særpreget og tydelig ettermæle. Steder med store og mange gravhauger kan med sikkerhet pekes ut som sentrale områder i denne perioden. Et slikt sted var Ljønes.

De majestetiske haugene ligger utover neset, og vitner om en imponerende storhetstid. På innmarka er det 28 gravhauger, bare noen av dem er tydelig i dag. De største har til gjengjeld dimensjoner som det knapt finnes maken til i vår landsdel. I utmarka til Ljønesgården, Ljønesvika (Kvikstadvika) og på neset ved det gamle fergeleiet i Gradden, er det enda flere hauger.

Arkeologen Povl Simonsen beskrev i «Funn og fortidsminner i Indre Salten» ca 60 hauger som var undersøkt fram til 1959. Seinere er nye gravhauger oppdaget, slik at det totale antallet er i dag antageligvis er oppimot hundre. I haugene og i innmarka på Ljønes, er det gjort rike funn. Flere av haugene har dessuten vært prydet med store bautasteiner.

Offiser og jurist P. Schnitler deltok på mange inspeksjonsreiser i Nord-Norge på 1740-tallet. I beretninga «Merkverdigheter i Salten fogderie» fra 1742 forteller han at haugene på Ljønes «kneiste som landemerker i fjorden med bautasteiner av dobbel mannshøyde». På 1800-tallet ble steinene tatt ned og brukt til husbygging. I dag står det bare en større og en liten bautastein igjen på gravhaugene i Ljønesgradden.

Ljønes sentrale posisjon, befestes av de funn av hustufter og nausttomter som i de seinere år er gjort i Ljønesvika (Kvikstadvika). Her er rester etter hustufter med et samlet areal på minst 250 m2, samt ei nausttuft som kunne rommet Osebergskipet. De siste årene er det gjort funn av lignende hustufter i Ljønesgradden.

• 
  Yndlingshaugen er en malerisk haug ytterst på Ljøneset. Dette var en av de haugene P. Schnitler seilte forbi, med bautasteiner i dobbel mannshøyde. Steinene ble seinere tatt ned og brukt til husbygging. 
• 
  Ei nausttuft i Ljønesvika slik den ser ut i dag. Det er ikke så lett å se, men vollene langs veggene er fremdeles over 1 m. høye. Denne kunne ha rommet det 23 meter lange Osebergskipet.
• 
  Her ser vi en storhaug på innmarka på Ljønes, med Skjerstadkirka i bakgrunnen. I vikingtida var området på begge sider av Graddstraumen viktig. Det forklarer at kirka ble bygd på Skjerstad.

Raud den Rame

Når høvdingseter i Salten er samtaletema blir det fort snakk om Raud den Rame. Vi kjenner ingen andre vikinghøvdinger i Salten ved navn, og det er lite vi veit om Raud også.

Snorres kongesagaer inneholder ei beretning om møtet mellom kong Olav Tryggvason og storbonden Raud i Salten i 998. Fortellinga om dette møtet bærer preg av å være ei heltefortelling som skulle vise kongens storhet. Likevel står to forhold som historisk pålitelig:

- Raud den Rame var en svært mektig høvding.
- Raud hadde Norges fineste skip.

Båter spilte en helt spesiell rolle i vikingetida., og herredømmet på havet var grunnlaget for vikingenes maktposisjon.

Hvor bodde Raud?

Det er usikkert hvor høvdingsetet lå, og meningene om dette er delte mellom bygdene på begge sider av Straumen. Jeg stikker likevel fingrene inn i vepsebolet, og argumenterer for at det lå innafor Saltstraumen.

Ifølge Snorre bodde Raud på Godøya i Saltstraumen. Men som mange andre stedsanvisninger i Snorre er det diskutabelt. Den eneste som jeg kjenner til som har forsket på dette, er Inger Storli. Hun skrev ei magisteravhandling om Håløyghøvdinger med vekt på Sør-Salten (1985).

I et festskrift til Povl Simonsen bidro hun med artikkelen: «Raud den Rame og andre håløyghøvdinger» (1989). Storli skriver om gården Godøy:

«Det er ingen trekk ved det arkeologiske materialet som antyder at dette er en gammel høvdinggård». Videre skriver hun at det sjølsagt er umulig å vite i hvor stor grad vi kan stole på nøyaktigheta i Snorres framstilling. Vi må allikevel kunne regne med at stedsangivelsen i grove trekk er korrekt, og at Raud virkelig bodde på en av gårdene i dette området. Beretninga i Snorre antyder altså at kong Olav Tryggvason måtte seile innover i fjorden for å komme til Rauds gård. Dersom vi velger å feste lit til sagaen, ser det derfor ut til at vi må eliminere gårdene Mårnes, Seines, Seivåg, Bodøgård, Rønvik og Strandå, som alle ligger ute på kysten og i ytre fjordstrøk. Kjelling og Inndyr synes heller ikke aktuelle. Vi står da igjen med gårdene Godøynes, Nes, Skjerstad og Ljønes, som med unntak av Godøynes er knytta til indre fjordstrøk. Av disse fire gårdene skiller Ljønes seg ut.

Arkeologen Hein Bjartmann Bjerck har arbeidet med tilrettelegging av fornminnene i Ljønesvika. I heftet «Spor ved Saltstraumen» skrev han at de arkeologiske sporene levner liten tvil om at flere generasjoner av jernalderhøvdinger av samme kaliber som Raud har hatt sitt sete i Skjerstad.

Bjerck peker også på andre forhold som underbygger teorien om at Rauds høvdingsete lå innenfor Saltstraumen:

- Saltstraumen og de trange sidestraumene, fungerte som en naturgitt barriere av stor militær betydning.
- Rauds makt var bl.a. basert på samarbeid og handel med samene. Skinnvarer var de kosteligste handelsvarene folk hadde på den tid.

Rauds storskip

Uansett hvor i området Raud bodde, så hadde han Norges største og flotteste skip. Historikere mener at Snorre er mest pålitelig når det gjelder kunnskap om båter.

I standardverket «Vikingeskipene» av A. W. Brøgger og Haakon Shetelig skrev Brøgger:

«Så kommer kong Olav seilende nordover i 998 med Tranen, etter hans og hans omgivelsers mening det stolteste skip som til da var bygget i Norge. Da de så seiler innover Salten og får se Rauds storskip, ble de både forbauset og imponert. Her hadde altså håløygene gått foran i storskipsbygningen, løst alle problemer, så selv en sjøkonge lot seg imponere».

Det var altså Rauds storskip, Nordlandsbåten som grunnla tradisjonen for middelalderens kongeskip og krigsskip i Norge. Kongen stjal skipet og brukte det som modell for Ormen Lange og for kongeskipene i mange hundre år.

Tradisjonen ble utviklet og opprettholdt i Nidaros ved de kongelige verft på Øren og under Ladehammeren. I flere hundre år hadde skipsbyggerne her «hovedmålene» på Ormen lange. Og når Norges beste vikingskip ble bygd og eid av en håløyghøvding, har vi all grunn til å justere vår historieoppfatning. Nord-Norge var ingen betydningsløs utkant i vikingtida.

Hvor stor var så denne båten? Kong Olavs Tranen var på 30 rom. Et rom svarer til et par årer. Rauds skip var minst like stort, og i tillegg var det lengre mellom bandene. Av noen kilder vet vi at kongens Ormen Lange var på 34 rom, og hadde en lengde på 50 meter fra stavn til stavn. Ut fra opplysningene vi har kan vi anta at Rauds Ormen var ca 45 meter mellom stevnene. Til sammenligning er Osebergskipet på Bygdøy 23 meter langt.

Mange av oss har fulgt reisen til Amerika med draken Harald Hårfagre. Dette imponerende skipet, som er det største som er rekonstruert, har 25 rom og er 35 m langt. Raud sitt storskip var altså vesentlig større.

• 
  Kirkestedet Skjerstad og Ljønes sett fra Heia øst for Skjerstad. Vi ser utover Skjerstadfjorden mot Saltstraumen som var og er en naturlig barriere mot fiendtlige inntrengere.
• 
  Dette er en spennende stein fra Skjerstad prestegård. Ekspertene er usikker på hva dette er. Det kan være et gudebilde fra norrøn tid. De første kirkene ble jo ofte satt opp der det tidligere var et norrønt kultsted. 
• 
  Ketil Hugaas spilte høvding Raud i oppsettingene av «Ragnhilds drøm» i 2007 og 2010. Spillet var en stor kunstnerisk begivenhet for hele Skjerstad kommunedel, og ble sett av mer enn 10 000 tilskuere fra hele Salten.

Kirkestedet Skjerstad

Arkeologen Hein B. Bjerck forteller at drapet på Raud den Rame sannsynligvis også var banesår for høvdingsamfunnet ved Saltstraumen. Den tidlige etableringen av Skjerstad som kirkested har trolig sammenheng med oppløsningen av høvdingsetet. Dette er et trekk som finnes igjen på de fleste stedene som var høvdingsete i vikingetida.

Arkeologiske funn fra den gamle kirketomta viser at det har vært kirke på Skjerstad så lenge kirker har eksistert i Nord-Norge. De første kirkene ble alltid bygd på, eller i nær tilknytning til, gudehover eller høvdingseter. I Salten gjelder det også for Bodin og Gildeskål kirker.

Men kirkestedet Skjerstads historie er så omfattende at det fortjener en egen artikkel.

Forfatterinfo
Randolv Gryt, f. 1950, har vært lærer, rådmann og aktiv SV-politiker i Bodø. Litt formell historieutdanning, men for det meste sjøllært. Gryt er født, oppvokst og bor på Skjerstad og har vært aktiv i kristent ungdomsarbeid. Nemdleder for Skjerstad gårds- og slektshistorie, som kom ut i fem bind i 2020.