Samisk Bodø
Av Alan Hutchinson
Vi har nettopp avsluttet et år med Bodø som Europeisk Kulturhovedstad der det samiske har vært profilert. Tilstelningene har gitt en anerkjennelse til samer og alle med samiske aner i sitt slektsledd som bor og har bodd i Bodø. Framheving av det samiske, særlig i åpningsseremonien, har imidlertid blitt møtt med en del kritikk. Hvilken plass har samer i Bodø i dag og hvilken plass har de hatt tidligere? Hvordan skal vi komme på sporet av det samiske?
Byer er av sin natur flerkulturelle, Bodø er intet unntak. Samer har sine møteplasser «Samer i Bodø» og «Samisk i Bodø», i Jentoftsletta barnehage, språkklassen på Grønnåsen skole, og Stormen Samiske Senter. Som individer, familier og nettverk har samene alltid hatt en plass i byen, dog usynlig over mye av byens historie. Den institusjonelle tilstedeværelsen er forholdsvis ny, vokst fram i sammenheng med revitaliseringen av den samiske kulturen og identiteten siden 1970-tallet. Dette tiåret så etablering av Bodø Sami Club. Samefolkets Dag ble markert i Bodø for første gang i 2008. Året etter ble den første samiske kulturuke holdt i byen. Byen fikk et formelt samisk navn, det lulesamisk «Bådåddjo» i 2011. At navneskiltet ved innkjøringen til byen umiddelbart ble utsatt for hærverk, viste at ikke alle var tilfredse med at samisk tilstedeværelse skulle markeres. Det er likevel ti år siden kommunen inngikk et forpliktende samarbeid med Sametinget om å fremme samiske interesser i byen.
I byens tidligere fortid forsvinner samer i andre identiteter som var viktigere for dem selv eller
påtvunget av andre. Den statlige fornorskningspolitikken rådde grunnen i hele byens vekstperiode fra
midten av 1800-tallet. Samer gjorde seg gjeldene som medlemmer i religiøse og kulturelle
foreninger, i politiske partier og i idrettslag, men ikke organisert som etniske gruppe. Fornorskning
holdt fram i etterkrigsårene da alle, både myndighetene og folket, var opptatt av gjenreisning og
økende velstand.
Samisk Bodø er derfor et ganske blankt ark når det gjelder byens eldre historie. Dette med unntak av
enkelte personer, som kunstner John Savio, og enkelte fortellinger som for eksempel om handel
mellom by- og bygdefolk og reindriftssamer på lørdager på 1800-tallet, trer fram. Om den nyere
historie finnes et vell av erfaringer som kunne kapres og formidles. Kommunen har signalisert at
dette skal gjøres i oppfølging av Sannhets- og forsonings kommisjonens rapport. Et gravearbeid
ventes for å bringe fram samiske erfaringer fra byens eldre historie. Kunne kommunen bekoste også
dette?
Bodø by vokste fram i et fleretnisk omland og i dette landskapet finnes flere minner om samiske
tilstedeværelse. Samene som oppsøkte lørdagsmarkedene med sine rein brukte Heggmotraktene og
landet vestover. Lappekommisjonen registrerte i 1892 ca. 400 rein blant samiske småbrukere i dette
området. Fra slutten av 1870-årene kom brødrene Jonas og Amund Pettersen Wadnim hit fra
Kvantoland i Sørfold med omkring 1000 dyr. Vi kjenner til familier omkring 1850 som brukte fjellene
vest for Valnesfjord som sommerland fra sin hoved boplass ved Straumvatnet i Sørfold. Kildene tyder
på familier som holdt rein i disse traktene på 1700-tallet.
Disse var blant familiene som drev hele året på norsk side av grensen i motsetning til de svenske reindriftssamer som kom over grensen på sommeren, men de slektet fra familier i Sverige og kunne beholde et samarbeid med dem. Heakkavuopmi, Heggvassbotn, var deres sommerland. Den vestlige delen av halvøya var oftest brukt til vinterbeite, men de kunne også bruke Kjerringøy og enkelte år kunne de søke vinterbeite inn mot Sørfold og Korsvikvatnet, eller på Tverlandsmyrene og Knaplundsøya. De fleste drev jord og fiske ved siden av reinholdet.
.
Da Amund flyttet til Steigen, var Jonas igjen og det ble sønnene Petter og Amund og datteren Inga som holdt rein i distriktet fram til 1936 da familiene flyttet til Kjerringøy og drev der fram til 1953. Reindrift ble tatt opp igjen på Bodø halvøya da Johan Jonsen Wadnim fra Tennvatn, Andreas Amundsen Wadnim fra Håkjerringnes og et par mindre reineiere flyttet hit i 1947. Fra 1950 begynte Pavall familien, innflyttet fra Mavas til Holtan i Fauske i 1910-årene, også å bruke hele halvøya på helårsbasis, sammen med Wadnim familiene. Begge grupper, til sammen 8 forskjellige reineiere, brukte landskapet sammen inntil 1959. Siden har Pavall familien brukte området alene.
Storvik. Ryddet 1719, Skyldsatt 1752. Base for Amund og Jonas Pettersen Wadnims reindrift fra 1880- årene og familien fram til 1936. Foto Ernst Furuhatt. Wadnim familiene bodde og drev sitt jordbruk i Storvika. I lavlandet mellom fjellene fantes mange flere småbruk: omkring Soløyvatnet, under Steigtind, mellom Hopen og Sørfjord og i områdene Valnesvatn og Børvatn. De fleste av plassene i Bodø ble ryddet av samiske familier som kom over grensen fra Sverige på 1700-tallet etter tap av sine rein.
Disse familier levde av flere sysler, både jordbruk, fiske og enkeltvis reindrift foruten jakt og fangst i utmarka, arbeid på bondegårdene, salg av skinn og håndarbeid og arbeid som bøndene skydde slik som flåing av hester. De fleste av plassene er for lengst lagt ned. Familiene har flyttet fra, men etterslektene lever blant oss. Spor finnes både i hustufter og rydningsrøyser, mens navn med «gam» og «rein» kan tyde på steder der slike familier har oppholdt seg i kortere eller lengre tid før de bosatte seg.
Mange av disse familier var nykommere, men ikke alle. Blant disse plasser og de norske bosettingene
omkring Straumen finnes flere urgraver. Dette er en samisk gravskikk, her trolig etter en sjøsamisk
befolkning som drev gårdsbruk og fiske slik fiskebøndene ellers gjorde. Urgravene omkring
Saltenfjorden- Skjerstadfjorden er datert fra middelalderen og fram til 1600-tallet.
Ei urgrav er registrert også i Rønvik i Bodø, en gård som er uomtvistelig norrøn. Det kan likevel
forestilles at det i sin tid var en blandet etnisk bosetting også her. Rønvikskatten, eller sølvskatten fra
Bratten, tolkes i både en norrøn og en samisk kontekst. Skatten er mer sannsynlig lagt ned som del av
en kultisk handling der begge folkegrupper deltok enn gjemt bort i ufredstida og glemt.
En videre støtte til denne tanken tør være en tolkning av navnet Kirkhaugen til å komme av det
samiske navnet Gierge, stein. Fra andre steder i landet kjennes navnet «Kirke» som en fornorskning
av «Gierge». I bygdeboka for Kirkegrenda antydes derimot at Kirkhaugen kan vise til at det har vært
et gårdskapell her. Slik var ikke uvanlig på storgårder som Rønvik, og vi har skriftlig belegg fra 1432
for et slikt kapell på Kvalvåg i Bodø. Navnetolkning er ikke enkel. På samme måte som funn i jorda,
må de tolkes i en kontekst før de brukes til bastante konklusjoner.
Men sikkert er det at samer og nordmenn har levd som naboer i landskapet omkring Bodø gjennom historien. Bildet gitt her lider imidlertid av å være nærsynt. Skal vi virkelig få grep om den samiske historien i Bodø, må vi løfte øyene og ta de Pite- og Lulesamiske områdene, fra havkanten i vest til Botnviken i øst i betraktning. Men dette måtte bli en lengre historie.
Kilder Bodø Historie, 4 bind. Terje Gudbrandson, Fra Bodø i Dansketiden Terje Gudbrandson, Bodø bygdebok, Bind 2,3,4. Alan Hutchinson, Reindrift på Bodøhalvøya. Årbok for Saltstraumen 2015 Bård A Berg NOU 2007:14 Samisk naturbruk og retts-situasjon fra Hedmark til Troms— Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget. Del 8 Lulesamisk reindrift 1750-2000
Litt om forfatteren: Alan Hutchinson, pensjonert historiker bosatt i Bodø fra 1983. Tidligere ansatt i diverse kommuner for skriving av lokal historie og tilsatt på Nord Universitetet i forbindelse med bok- og forskningsprosjekter og drift av undervisningsrekker i samisk historie. Forfatter eller medforfatter i flere verk om Norsk og Nordnorsk historie.