Søppel er ressurser på avveie

Kreative sjeler har skapt kunstprosjektet LYSKRAFT i Elveparken. Tre skulpturer av moltebær ble tilvirket av skrapmetall fra IRIS og plastkavler samlet i fjæra. Kunstnerisk leder var Hege Gundersen, i samarbeid med arkitekt Ole Selvær og kunstsmeder Valter Eriksen og Åge Ørsland. Foto: David Engmo.

Krigstidens søppeldunker ble etter hvert erstattet av svartsekker. Hygienisk var svartsekkene en stor fordel - ikke minst for renovatørene. Med sekkene kunne renovatørene yte god service, og noen ganger kunne det bli i meste laget. Som da en hobbyfisker hadde droppet seigarnene i svartsekker ved siden av søppelstativet - og til Bratten dro seigarnene. Men formannskapet i Bodø dekket tapet. Det fikk også han som hadde lagt svartsekken ved gata med snøskuffa over for å holde sekken på plass i bodøvinden. Avfallsplassene i Salten var mange og til dels dårlige for miljøet - ukontrollert sigevann, luktplager, branntilløp, rotter og måser. I 1970 engasjerte Regionplanrådet for Salten derfor Asplan AS for å utrede en felles avfallsløsning for Salten. Forslaget fra konsulenten fant ikke gehør hos kommunene. Som kommunalsjef i fylkeskommunen, og bl.a. med ansvar for fylkesmannens miljøarbeid, tok undertegnede opp rapporten på nytt i 1976, men uten å få tilslutning fra nøkkelkommuner. Det gjorde heller ikke mitt tilsvarende initiativ som kommunaldirektør i Bodø i 1984.

Nordlands Framtid kunne på et førstesideoppslag i mars 1989 fortelle at Fauske var først ute i landet med innføring av obligatorisk kildesortering. Her viser kommuneingeniør Jan Nystad fram de nye søppelboksene.

Miljøforståelsen i samfunnet økte i løpet av 80-årene. Det gjorde deponiproblemene også. Regjeringen signaliserte med en tilskuddsordning at sortering av avfallet skulle gjennomføres. Fauske kommune var særlig tidlig ute. Avfallsutfordringene i kommunene gjorde at Regionrådet i Salten engasjerte Byggcon AS til å utrede et interkommunalt avfallsselskap. Et viktig element i saken var at i 1993 ble Bodø kommunes deponi i Vikan ferdigstilt, et moderne deponi med tilrettelagt oppsamling av sigevann. Etter mye debatt i kommunestyrene ble det tilslutning til dannelse av et felles avfallsselskap. Interkommunalt Renovasjonsselskap i Salten (IRIS) ble stiftet våren 1993. Høsten samme år forberedte Johnny Brovold og undertegnede driftsstart fra januar 1994. Alle renovatører, biler og utstyr, entreprenørkontrakter og nødvendige deponier ble da overtatt fra kommunene. På landsbasis var forskjellige løsninger på sortering diskutert. Hovedalternativene var enten at avfallet ble fraktet inn blandet og så bli sortert sentralt til de enkelte fraksjoner - eller at sorteringen skulle skje der avfallet oppsto, kalt kildesortering. Alt i 1990 hadde Statens Forurensningstilsyn slått fast at de forsøk som andre land hadde gjennomført med sentralsortering, hadde spilt fallitt. IRIS måtte derfor velge en metode for kildesortering. Ut fra begynnende erfaringer i noen få andre kommuner falt valget på "Grønt system" - 3 dunker til hver husstand og 9 gjenvinningsstasjoner rundt om i kommunene. Etter innføringen målte Polarfakta at hele 85 % av saltværingene var fornøyde med sorteringssystemet.

De en mannsbetjente innsamlingsbilene var meget rasjonelle og bidro til å holde gebyrene nede.

Avfallshåndteringen skulle dermed forandres i kjøkkenbenken for rundt 30.000 husstander. Det ville kreve en omfattende informasjonsinnsats. Intervjuer i aviser, annonser og flygeblad ble spredt vidt ut. Men undersøkelser viste at informasjonsmaterialet bare ble lest av vel 60 % av befolkningen - og det var de som alt var miljøinteresserte. Den siste tredjedelen av husstandene hadde andre ting i livet å konsentrere seg om - eller andre holdninger til forandring. Det sistnevnte kom klart frem i en telefon til meg fra en meget eldre dame i Meløy som utbasunerte i affekt at: "Først var det 1. verdenskrig, så 2. verdenskrig og nu er det IRIS !" Jeg følte meg ikke helt beæret av å være en etterfølger til keiser Wilhelm II og Adolf Hitler.

Farlig avfall. Herfra kommer mange fremmede og skadelige stoffer inn i kretsløpet.

Krav til miljømoral kunne dessuten fremkalle en lite velkommen skyldfølelse hos enkelte. Sønnen til noen venner av meg forsøkte å rettlede en eldre dame fra samme leilighets hus til å sortere i dunkene. Hun svarte: "Nei det gjør æ ikke. Og dessuten så like æ ikke han der Paulsen!" I ettertid, når jeg ser hvor tung jeg kunne være på miljølabben, har jeg en viss forståelse for damen. Denne skamfølelsen kommer også til syne i dagens klimadebatt. En varmeglad venninne av oss sa for en tid siden: "Æ e førr global oppvarming, men ikke si det til noen!"

Tabell: Sentrale nøkkeltall i IRIS for perioden 1996 – 2002 viser en formidabel økning av gjenvinningsgraden i perioden.

"Grønt System" ble gjennomført med betaling bare for det avfallet som ikke ble sortert - restavfallet. IRIS var først i landet med slik aktiv prising for å belønne sortering av husholdningsavfall. Men en total omlegging av avfallsbehandlingen kostet. Det gjorde det heller ikke enklere at staten, for å motivere kommunene til sortering, innførte sluttbehandlingsavgift for de tonn som ble lagt på deponi. Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen uttrykte målsettingen for dette med at: "Jeg har gitt meg Gammel-Erik på at jeg skal få avfallssaken på skinnene!" Det fikk han, men siden Salten hadde vært tidlig ute, betalte vi bare halvparten i sluttbehandlingsavgift enn om vi ikke hadde startet kildesorteringen så tidlig.

Iris har 12 miljøstasjoner rundt om i sitt betjeningsområde. Når man møtes av blide hjelpere, er det en ressurs i seg selv. Her et kjent ansikt fra Miljøtorget i Bodø, arbeidsleder Bernt Olaf Karlsen.

Hverken Gammel-Erik eller Berntsen hjemsøkte oss, men derimot hundrevis av telefoner hver dag for rettledning av kunder i sortering - og med en del kritikk over merkostnader. For det sistnevnte kom dette best artikulert i et radioprogram i NRK med fylkets avfallsselskaper som deltakere. En kar fra Tomma utbasunerte om oss i bransjen: "Dokker skuille aille vært råbanka på bar rygg med ein grovsailta auor!" Den beste om sortering var han som kastet en gammel sykkel i hageavfallet på Vikan og forklarte det med: "Det e ikkje min sykkel, og den lå jo i hagen min!"

En viktig begivenhet og vel anvendte penger, sa leder av representantskapet i IRIS, Odd-Tore Fygle, da han klippet ned «grunnsekken» til Vikan gjenbruksterminal. Et anlegg til ca. 25 millioner kroner. Til høyre direktør i IRIS Oddbjørn Paulsen. Nordlandsposten 21.03.1996.

Kostnadskritikk kom også fra lokalavisenes redaksjoner. Den mest outrerte var fra en redaktør som fremhevet at Tjøme hadde vesentlige lavere gebyr enn Salten. Sakligheten her var det så som så med. Korteste avstand langs vei fra sør til nord i Salten er som fra Oslo til Molde, mens tilsvarende i Tjøme er som fra Oslo til Drammen. Vi var fornøyde med at våre gebyrer var 35% lavere enn Tromsøs. Dette skyldtes at våre husholdninger plasserte dunkene i veikant på tømmedagene slik at IRIS, som de første i Norge, kunne bruke enmannsbetjente biler. Innsamlingssystemet var nytt. Med over 1 million tømminger i året kunne feil oppstå. Det gjorde det også da vi fikk i oppdrag å overta innkrevingen av gebyrer for kommunene. Vi forberedte oss med å kjøre prøvefakturaer internt. Men etter at de første ordinære fakturaer var utsendt, fikk vi en telefon fra en fortvilet dame på Bolga:"Æ e minstepensjonist og æ klarer på ingen måte å betale et gebyr på 242.000 kr.!" En av våre prøvefakturaer hadde sneket seg med den ordinære utsendingen. Det var i dette tilfellet ikke vanskelig å vise storsinn og ettergi kravet.

Komposteringen ga flere utfordringer. Etter hvert fant IRIS ut at kompostering i ranker ga gode resultat og mindre luktproblem når rankene ble dekket av et biologisk filter av flis og ferdig kompost.

De utsorterte fraksjonene måtte ha mottakere. Det vanskeligste var å ta vare på matavfallet. Som ellers i landet etablerte vi rankekompostering med ranker dekket med plastpresenninger. Luktproblemene mot nærliggende bebyggelse ble formidable. Dette løste seg i stor grad da IRIS, som de første, sløyfet presenningene og i stedet dekket rankene med et biologisk filter bestående av flis og ferdig kompost.

Klær gikk via UFF til Øst-Europa og den tredje verden, drikkekartong til Sande Paper Mill AS, spesialavfall til Østbø, glass til drenasjegrøfter i deponi, metaller til smelteverk, papp ril Ranheim Fabrikker, papir til Norske Skog AS.

Klær ble samlet inn til ombruk i samarbeid med UFF. Her ser vi driftssjef Johnny Brovold ved en innsamlingsboks.

Sorteringsresultatene ble svært gode. Etter et par år var 28 % av avfallet i matdunkene, 27 % i papirdunkene og 45 % restavfall. Årlig komposterte vi raskt 6.000 tonn matavfall med flis og hageavfall. Med aktiv kildesortering produserer saltværingene hvert år flere titusen tonn med nye ressurser hentet fra avfall. For 30 år siden flagget IRIS kildesortering med følgende mantra - et mantra som er enda mer aktuelt i dag:

Oddbjørn Paulsen, født 1940, er sivilingeniør og har mellom annet arbeidet som byplansjef og kommunaldirektør i Bodø kommune, kommunalsjef i Nordland fylkeskommune og som adm. direktør i IRIS 1993-2005.

Oddbjørn Paulsen

Kilder og foto: Årsmeldinger og nettside IRIS, Nordlands Framtid og Nordlandsposten OM ARTIKKELFORFATTEREN