Pelle Molins nordlandske reise
av Jan Oscar Bodøgaard
.jpg)
Alt som ganske ung var det tydelig at Pelle Molin hadde gode evner, men også at han var rastløs og egenrådig. Etter folkeskolen forsøkte han to ganger å avlegge studenteksamen, men uten å lykkes. Han hadde skrevet vers og korte fortellinger i flere år, og gjennom kontakter fikk han i 1884 jobb som journalist i Härnösandsposten. Hans ofte ironiske artikler om lokale forhold falt redaktøren tungt for brystet, og Molin gikk etterhvert lei av småbyborgerligheten.
Sommeren 1886 forlot han Härnösand og dro til bygda Oviken i Jemtland. Der bodde den anerkjente kunstmaleren Johan Tirén, som Molin var blitt kjent med. Tirén hadde oppholdt seg i Paris og Roma, men vendte tilbake til sine hjemtrakter i Jemtland. Han så det som sin oppgave som kunstner å løfte fram samenes liv og kultur, og hans naturrealistiske malerier inspirerte Molin.
Molin var i lære hos Tirén noen måneder, og senere hos kunstmalere i Stockholm. Slik fikk han erfaring som brakte han inn på Konstakademien høsten 1887. Pelle kom ikke overens med skolens lærere, og hadde lange fravær fra undervisninga. I det hele viste han motvilje mot å innordne seg skolens kunstneriske linje. Høsten 1889 forlot Molin akademiet og Stockholm, men hjem til Multrå ville han ikke. Det hadde kommet til et brudd med faren, som hadde gått lei av å finansiere Molins ustadige kunstnerliv. Derfor dro han til Näsåker, hjembygda til mora, hvor han hadde slekt og venner.
Gjennom malerier og folkelivsfortellinger skulle natur og folkekultur løftes fram, bli synliggjort som verdifull og viktig. Dette kan man si var Molins prosjekt. Men møtet med Näsåker ble ikke slik Molin hadde sett for seg: «Jag träffade en befolkning, som gärna icke kunde vara sämre ... Jag träffade ett landskap, som i stället för det vackert og måleriskt tänkta var tort och färglöst. I stället för ett uppsving i min konst blev det en envis och langsam kamp för livet, som jag uppehållit medelst tidningsartiklar.»
Ett forhold var at arbeidslyst og motivasjon ikke ble stimulert, ett annet var at maleriene hans i liten grad ble etterspurt. I denne vanskelige situasjonen ga skrivinga Molin iallfall ett bein å stå på. Flere litterære tidsskrift ønsket hans fortellinger, og i en Molin-biografi fastslås det at «Näsåkertiden är Pelle Molins litterära glansperiod; de flesta av hans berättelser datera sig från dessa år.» Slik ble Molin stadig mer opptatt med å skrive, mens pensler og lerret fikk hvile.
Om hans fortellinger ga noe inntekt, var det langtfra tilstrekkelig. I realiteten levde Molin nærmest fra hånd til munn, og var avhengig av hjelp fra venner og slekt. Dette gjaldt også bostituasjonen. Utenom at han ei tid bodde i ei lita gardsstue (som i dag er et Pelle Molin-museum), måtte han be om overnatting hos kjenninger. Tilværelsen var slitsom, og den ble ikke bedre av at Molin kom på kant med flere av sine sambygdinger. Hans uryddige livsstil provoserte, og han var ikke den som tok hensyn til bygdesladder og folkesnakk, konfliktsky var han ikke.
Høsten 1894 kom medisinerstudenten Fredrik Lindskog innom Näsåker. Han og Molin møttes, men da de begynte å diskutere kunst og kunstnere, ble det nesten slåsskamp. De maktet å roe seg, ble venner, og Lindskog inviterte Molin til å slå følge over fjellene til Norge, opp til Lofoten. Han slo til, i løpet av et par dager var sekken pakket.
Da Molin 26. september forlot Näsåker var han tretti år. Han hadde bak seg ti år som journalist/skribent og kunstmaler, og en tilværelse han neppe var fornøyd med. Kanskje håpet han på at reisa over til Norge og Nordland ville endre på dette?
Etter et par uker kom de fram til Mosjøen. Det hadde vært til dels lange dagsmarsjer under varierende værforhold. På samiske boplasser hadde de blitt møtt gjestfrihet, invitert med på fiske og jakt, fått overnatte. Om dette skrev Molin reisebrev som etterhvert kom inn i svenske aviser. Senere skulle det bli flere slike reportasjer fra hans hånd.
Fra Mosjøen reiste de videre til Sandnessjøen. Der kom i de i kontakt med Sture Persson Henning, sønn av konsul Nils Persson fra Helsingborg, som eide flere gruver i Nord-Norge. Henning var på reise med farens dampskip til en av disse, Bossmo i Rana, hvor han var direktør. Molin og Lindskog ble invitert med. På ny tok Molin fram penn og papir, resultatet ble en større artikkelserie om gruveanlegget.
De reiste videre til Lofoten. Der ble Molin fascinert ikke bare av naturen, de stupbratte fjellene, men også av møtet med kyst- og fiskerkulturen. Fascinert ble han også da de besøkte atelieret til den da nylig avdøde maleren Gunnar Berg. Molin gjorde notater underveis, de ble grunnlaget for flere reportasjer fra Lofoten. Så var planen å reise til Sulitjelma, der hadde konsul Persson kjøpt opp gruverettighetene, og med flere hundre arbeidere startet et svensk gruveeventyr i Norge. Men først måtte Molin og Lindskog til Bodø.
Grunnet familiære forhold måtte Lindskog etter kort tid returnere til Sverige. Pelle på sin side fant seg godt til rette i Bodø. Han omgikk byens borgerskap, og ikke minst byens unge kvinner. Han gjorde flere utflukter, og ble bergtatt av naturen rundt Bodø. Ei lengre reise nordover til Finnmark, med redningsskøyta Liv, ble det også tid til, før han dro opp til Sulitjelma sommeren 1895.
Pelle så med uro på hvordan forholdet mellom unionslandene Sverige og Norge utviklet seg. Det norsk kravet om en egen utenrikstjeneste ble kontant avvist av den svenske regjering, og faren for krig var reell. Dette kunne ikke Molin forholde seg passiv til. Under overskrifta «Ned med dem som tala om krig» skrev han et innlegg som kom på trykk i Østersunds-avisa Jämtlandsposten 5. juli 1895. I den slo han fast at verken den vanlige svenske eller nordmann ønsker krig. Nei, krigshisserne var svensk adel, borgerskap høyere militære og konservative riksdagsmenn. Molins avslutningsord var en sterk oppfordring til fredelig sameksistens: «Man har velat ödelägga Norges unga frihet och förstöra Sveriges historia. Man har vågat tala om krig. Ned med dem! Gud skydde gamla Sverige! Gud bevara det vackra Norge!»
Uansett hvor Molin var, så kom blyant og notatbok fram, resultatet ble flere reportasjer og fortellinger, samt brev til familie og venner i Sverige. I Sulitjelma fikk han god hjelp av den lokale ledelsen, direktør Olaf Corneliussen, i arbeidet med en større artikkelserie om virksomheten i Sulitjelma. I den var han full av lovord om hva konsul Persson hadde fått til.
Utover sommeren ble det tydelig at det var uoverensstemmelser i gruveselskapet om hvordan det høye kostnadsnivået skulle håndteres. Lønnsnedsettelse og effektiviseringstiltak, var styrets linje, mens arbeiderne og Corneliussen, mente det ville øke faren for arbeidskonflikter og ulykker.
2. september 1895 eksploderte nær ett tonn dynamitt i Gikengruva og to arbeidere døde. Olof Wenström, en svensk ingeniør som var hentet fra USA som «sub-direktør», ble tiltalt for å være ansvarlig. Rettssak ble avholdt i Bodø og Wenström ble frikjent. Molin skrev om saken i svenske aviser, han la ikke skjul på hva han mente. Wenström hadde opptrådt uansvarlig og burde blitt domfelt. Gruveselskapet svarte med å bortvise Molin fra Sulitjelma.
Fra nyåret 1896 og fram til han døde 26. april, oppholdt Molin seg hovedsaklig i Bodø, hvor han bodde i enkefru Hansine Kjeldahls pensjonat. Han hadde fått bestilling på et par større malerier, det ene for gruvedirektør Corneliussen, det andre for direktøren ved Kåfjord kobberverk, men om disse ble fullført er usikkert. Molin var rastløs, han ønsket å reise videre, men hvor? Kanskje til Lofoten eller til Stockholm? Eller skaffe seg ei Colin Archer-skøyte og legge ut på jordomseiling? Han kunne ikke bestemme seg.
Den svenske ingeniøren Salomon August Andrée planla en luftballongferd fra Svalbard over Arktis og Nordpolen, og Molin sendte han en forespørsel om å få delta. Andrée avslo, men Molin ønsket likevel å reise nord til Svalbard. Han ville ta kontakt med svenske og amerikanske aviser for å dekke Andres avreise sommeren 1896. Slik skulle det ikke gå. I begynnelsen av april falt Molin sammen og døde etter et par ukers sykeleie. Han ble pleiet av sin gode venninne i Bodø, Marie Engen, og enkefru Kjeldahl.
Maleren Karl Erik Harr har uttalt om Molin som maler at «han malte i en romantisk litt tørr stil, men det ble aldri tid til fordypelse, aldri ro til å gjennomføre noen større produksjon.» Molin var rastløs av natur, virker det som, så det var nok ikke bare mangel på tid som var et problem. Det samme gjaldt hans forfatterskap. Han hadde planer om å skrive større arbeider, bøker, men det ble ble bare til noen ansatser og kortere skisser. På den annen side var hans mer folkelivsforetellinger mer gjennomarbeidet. De løftet fram bygdefolkets hverdag og livet i villmarka, og kanskje ønsket Molin å bidra til å redde de siste sporene av en gammel folkekultur?
Som journalist skrev Molin både grundige og detaljerte framstillinger, og mer lette og ofte humoristiske reportasjer. Når han omtalte rettssaken mot Wenström, vekslet han mellom referat og egne synspunkt. Han kunne være bitende ironisk, men også mer lavmælt og dempet, alt ut fra hva han ønsket å formidle. Molin var selvlært som journalist, noe som gjorde at han utviklet en personlig stil, med et uttrykk som viste at Molin hadde ikke bare språkforståelse, men også selvtillit.
Vi kan ikke glemme brevskriveren Molin! I løpet av en dag, 26. mars 1896 – en måned før han døde skrev han i alt 16 brev til venner og avisredaksjoner i Sverige! Det har blitt sagt at Molin levde sitt liv gjennom brevene, der slapp han seg løs, var personlig, fortrolig, humoristisk. Ifølge forfatter og redaktør Lennart Hjelmstedt var Molin «med sin snärtiga och spirituella stil en av de mer läsvärda brevskrivarna i vår litteratur. I breven finns ingen artistisk beräkning, bara spontanitet och pojklynne.»
Kanskje var det slik at Molin i brevene ga så mye av seg selv og av sin tid, at verken forfatterskap eller malerkunst fikk utvikles og blomstre? Nei, man skal ikke spekulere rundt hva Pelle Molin kunne ha blitt, han ble til den han ble, en mangfoldig og kreativ kunstner som har beriket både svensk og norsk kultur. Hans evner og interesser var mange, og dette mangfoldet ble kanskje vanskelig å håndtere, noe som gjorde Molin rastløs og søkende. Eller var det kanskje omvendt, hans rastløshet som førte han fra den ene til den andre aktiviteten?
Om forfatteren
Jan Oscar Bodøgaard, f. 1952, er bosatt i Bodø. Han er historiker og har skrevet en lang rekke historiske artikler i årbøker og tidsskrift, og er forfatter av bøkene; Landing i Bodø: litterære bilder 1816-2016 (Orkana forlag), Konflikt og kontroll på Nordkalotten, samt Pelle Molins død (begge på Forenkla forlag). I boka om Folkets hus Bodø 1920-2020 har Bodøgaard skrevet om 1. maifeiringa i byen. Dette er hans tredje artikkel i Kjenn Bodø-serien.