Pelle Molin og kvinnene
Jan Oscar Bodøgaard 2025
Pelle Molin (f. 1864) kom til Norge høsten 1894, og fram til han døde 26. april 1896 oppholdt han seg i lengre perioder i Bodø. Han var åpen og sosial, og fikk fort innpass hos byens borgerskap. Han besøkte postmester Sivert Nielsen, som da var Stortingspresident, og ble introdusert i Bodø Athenæum, byens herreforening. En av byens advokater, Olaf Moen, tok kontakt. Han hadde hørt at Pelle var en dyktig kunstmaler. Ettersom Moen selv syslet med slikt, som han sa, kunne det være interessant å bli bedre kjent.
Det som imidlertid overrasket Molin var mottakelsen han fikk av byens unge kvinner. De var hyggelige, imøtekommende, og Molin, som hadde hatt sine eventyr i Sverige, var snart involvert med flere. Om dette skrev han til sine søstre, Agnes og Terese, og til venner i Sverige.
Molin la ikke skjul på noe, han nevnte både navn på kvinnene og ganske intime detaljer fra deres forhold. Attenårige Nanna Kinøig, eller Nan som Pelle kalte henne, var datteren til skogforvalteren i Bodin og bodde på Jensvold. Etter en lang og hustrig tur måtte Molin og hans reisekamerat en novemberkveld be om husvære hos familien. De ble tatt godt imot, og Nan viste tydelig at hun var begeistret for Pelle.
Noen dager senere oppsøkte hun Pelle i enkefru Kjeldahl pensjonat, hvor han bodde. Pelle følte seg smigret, og trengte ikke bli overtalt da Nan ba han følge henne hjem. Hun var mørkredd, sa hun. De gikk tett sammen på veien over Bodømyra, og om det som skjedde ved Bodin kirke skrev han: «Hon grät i mina armar framför den inhuggna helfiguren af en gammal prest i landskirkens stenvägg en månskenskveld.»
Nans far ønsket hun skulle ta handelsskole i Oslo, men Nan hadde andre planer. Hun ville bli kunstmaler og da ble det Statens kunstakademi istedet. Hun ble etterhvert en anerkjent kunstner, og la ikke skjul på at Pelle Molin hadde inspirert henne.
Så var det lille Agnes, den femtenårige piken fra Vefsen, som også bodde hos enkefru Kjeldahl. Hun fikk behandling for lungebetennelse på sykehuset i Bodø. Mellom Agnes og Pelle utviklet det seg et nært forhold, og i brev til sine søstre i Multrå omtalte han Agnes som sin forlovede.
Etter endt behandling kom hennes far for å hente henne hjem. Da hadde fru Kjeldahl ordnet det slik at Pelle og Agnes fikk en stund alene for seg selv, i enkefruas soverom. Bodøs vakre, villige, unge kvinner kom til han, til Pelle.
Det var bare å forsyne seg av kvinnegodene, slik opplevde han det. Så møtte han den vakreste av dem alle, Kitty Strand, nitten år og ringforlovet. Hun besøkte han, og det ble både nært og varmt. Pelle skriver: «Hun brann i min favn. Henga seg uhemmet. Hun sukket, var syndig og søt. Jeg vet at jeg aldri har hatt en slik elskerinne. Man kjente seg som båret på bølger av ild. Prima, prima. Gangen etterpå, kledte hun av seg og krøp til sengs.»
Det var flere. Elise Ellingsen var lærer ved Bodøs middelskole. Molin tilbrakte jula 1894 hos hennes familie i Gildeskål, hvor Elise kom fra.. Der ble de oppfattet å være forlovet. « - och hur det var, blev det ett djävla kyssande och slickande under julen. Jag kysste 4 av de sex dötrarne.»
De nordlandske kvinnene, ja! Hva kunne forklaringa være til deres lette og direkte væremåte, deres åpenhet og villighet? Molin kom fram til at det skyldtes kostholdet. Når befolkninga i nord spiste så mye fisk, ble man ikke dorsk og treg som de fleskespisende bøndene, snarere kvikk og rask som de nordlandske fiskerne, og åpne og direkte som de nordlandske kvinnene.
I et brev skrev Molin at Nordlands unge kvinner hadde en forkjærlighet for fremmede menn, og fikk de champagne og sigaretter, var lykken snart gjort. I mørke trapper og gjennom bakveier fant kvinnene veien til mannens bolig, og han hadde selv opplevd at det gjaldt i særlig grad for kvinner fra de høyere klasser.
For en dristig ung mann, som han selv, som hadde ordnet inngangen til boligen sin på en slik måte at kvinnene kunne snike seg usett på besøk om kveldene, var samfunnets fineste og vakreste kvinner et lett bytte.
Etter et halvt års opphold i Sulitjelma kom Molin tilbake til Bodø i januar 1896. Han tok da opp igjen kontakten med venner og venninner. Søstrene Louise og Marie Engen var blant disse. De drev en fotoforretning sammen, Marie bestyrte butikken, mens Louise, fotoutdannet fra Oslo og Stockholm, tok seg av fotograferinga.
I brev Pelle skrev til Marie mens han oppholdt seg i Sulitjelma, er det tydelig at forholdet mellom dem var nært og fortrolig: «Jeg synes, jeg har været kjændt med dig i mange aar, og da jeg tænker nærmre efter vidste jeg ikke for et aar siden at du eksisterede. Å forlate Norge og Marie, reise tilbake til Sverige, vilde være som en reise til et fremmed land.»
Det var nok et mer personlig vennskapsforhold mellom Pelle og Marie, enn de overfladiske forholdene han hadde til andre kvinner. Med ett unntak: pensjonatvertinne, enkefru Hansine Kjeldahl. Den over seksti år gamle kvinnen ble en slags morsfigur for Pelle i Norge.
Da han på reise nordover med redningsskøyta Liv våren 1895, passerte Gibostad hvor fru Kjeldahl kom fra, «stod (jeg) lænet mot masten og havde Dem i tanken vid min side.» Pelle avsluttet brevet til Hansine Kjeldahl med følgende ord: «De kan smigre Dem med en halv dag uafladelig at ha været mig i tankerne - det er mer end nogen af mine smaapiger kan smigre sig med.»
26. april 1896 døde Pelle Molin, etter et tre ukers tildels smertefullt sykeleie. Det var Marie Engen og enkefru Kjeldahl som tok seg av han i denne perioden. De sørget for daglig pleie og omsorg, om dette skrev Marie i et brev: «... jeg vil altid mindes den tid og takke Gud jeg fik lov at pleie ham være med og gjøre ham de siste tjenester. Han var så tålmodig og taksom for alt som blev gjort for ham ... Han døde som et træt barn sovner stille og fredeligt.»
Pelle Molins relasjoner til kvinner han møtte, som han ble kjent og fortrolige med, kanskje hadde seksuelle forhold til, var nok mye preget av hans spontane, rastløse og åpne væremåte. Han var nysgjerrig, kreativ, hadde åpenbare kunstneriske evner. Kanskje det var dette som drev Pelle Molin i hans søken etter nye opplevelser, nye utfordringer, og nye kvinner?
Ja, kvinnene fulgte han til det siste. I Bodø Tiende ble det fortalt at til begravelsen på kirkegården i Breivika, det som i dag heter Pelle Molins Plass, «havde kjærlige Kvindehænde flettet kranser av de smukkeste Blomster til sin begavede unge Mand, der skrev saa smukt om og var saa glad i vort Fædreland.»