Moloen
av Hans-Gunnar Eldorsen
Uten moloen hadde ikke Bodø vært den byen vi har i dag
«Farlig åpent la de byen - ut imot sørvest,
alt hvad vær der brast av skyen - rammet her som best!
Slik som storm og hav i hundre - år vår by har slått,
kan det bare bent ut undre - oss at den har stått!»
En som husket åpningen av moloen i Bodø og dampskipskaien i 1904 var Paul Knaplund. Han skrev at det hele skjedde med «taler, skåltaler, hurrarop og sang». Det er lett å forstå. En molo for å beskytte Bodø havn var viktig. Vi trenger ikke å ta utgangspunkt i Bodøsangen for å vite at byen ligger værhardt til.
Onsdag 11. november i 1874 sto det å lese i Nordlands Amtstidende: «Siden oktober måneds begynnelse har her herftet et meget uroligt Veit - eller rettere sagt, sydlige Storme haver raset i hele denne tid, kun med små afbrydelser, en Dage eller to, der ved sin lumre trykkende Luft og overtrukne Himmel altid have spaaet, hvad også ganske ganske rigtig altid er gået i Opfyldelse, Storm og Uveir.»
«Der har som en Følge heraf været stadige Dampskibsforsinkelser.»
I artikkelen står det at båter måtte ligge i dagevis i havna fordi været var for dårlig, at små båter sleit seg fra fortøyningen og drev inn i Rønvikfjæra «-ikke enkeltvis, men man kan gjerne sige, «i Flok og Følge», det er intet Særsyn her nutil dags»
Artikkelen konkluderer med at byen må ha en molo.
Bodø vokste og ble viktigere og viktigere som handelsby. Med dampskipene kom kravet om kulldepoter langs kysten. Siden nesten alle handelsskip var innom Bodø, var det naturlig å foreta bunkring her. Så tidlig som i 1838 var amtmannen på byens kjøpmenn for å få etablert lagerplass for kull.
Molo i Bodø var omstridt
Handelsstedene nær byen så at utviklingen i Bodø ville gjøre konkurransen hard. Kostnadene med havneutbygging var store. Finansiering gjennom statlige tilskudd og spleiselag mellom stat og kommune satte prosjektene opp mot hverandre. Det var om å gjøre å komme først på prioriteringslisten.
I årene 1874-1876 var det 2883 skipsanløp i Bodø havn og den eneste beskyttelsen for båtene var Rundholmen. I 1875 kom ingeniør W. Arentz med et konkret forslag om molo, den skulle gå fra fastlandet til Rundholmen og ble kostnadsberegnet til 2,2 millioner kroner.
I 1877 ble havneutbyggingen i Bodø diskutert i Stortinget. Men tiden gikk og manglende bevillinger hadde nok sin årsak i uenighet om hvor moloen skulle ligge og i hvilken retning den skulle gå og ikke minst valg av byggematerialer. Det ble lagt fram mange alternativer med store kostnadsforskjeller.
I 1885 ble det søkt midler fra Stortinget til bygging av molo. Saken ble diskutert i Stortingets budsjettdebatt i 1886. Dampskipsselskap var for at noe måtte gjøres i Bodø havn, mens politikere og næringsdrivende i Kristiansund laget en underskriftskampanje der de hevdet at Bodø slettes ikke trengte molo eller havnemudring. Resultatet ble en heftig diskusjon og en sterkt avkortet bevilling til Bodøprosjektet.
En molo blir bygget
I 1887 la ingeniør H. B. Olsen fram en plan som skulle bli den endelige. Den omfattet en strandforebygging fra Kvitberget og 204 m frem til moloens begynnelse i Bredviken, og videre ut mot Rundholmen. Disse planene ble senere utvidet til å omfatte molo helt til Rundholmen, og videre et stykke mot Nyholmen. Molen skulle utføres som en «sjete», en demmning av stein.
Olsens plan fra 1887 ble kalkulert til 1 129 000 kroner og ble enstemmig anbefalt av bystyret samme år. På grunn av sakkyndig uenighet om moloens tekniske utforming valgte departementet å ikke bevilge penger før 1889-90. I 1901 vedtok Stortinget planene og overslaget på hele anlegget ble satt til 759500 kroner
Etter mye fram og tilbake ble arbeidet påbegynt i 1892. Det var Statens havnevesen som som sto ansvarlig for byggingen. Dette skulle være Norges første rausmolo. En rausmolo er en type molo bygget opp av store steinblokker og som danner en skråning for å bryte bølgekrefter.
Steinen til byggingen ble hentet fra Breivika og Burøya. Fra bruddet i Breivika ble det bygget jernbane, strekningen var 2 km, og til transport ble det benyttet håndtraller og damplokomotiv. Lokomotivet ble levert til Bodø moloanlegg i 1899 og ble brukt frem til 1904 da moloen sto ferdig.
Det ble ikke spart på arbeidskraft under byggingen. Til tider var der 100 mann i arbeid. Å jobbe i steinbrudd var farlig, da som nå. Slikt arbeid var heller ikke ettertraktet siden betalingen nok ikke sto i forhold til risiko og innsats. Derfor ble arbeiderne lokket med ulykkesforsikring. Dette var første gang steinarbeidere i Norge ble ulykkesforsikret. Tre kvinner var også i fast arbeid ved moloanlegget.
I 1901 i oktober kunne man lese i Bodø Tidende at det kun gjensto 15 m før moloen var ferdig, arbeidet ble avsluttet for året men en regnet med at grovarbeidet var ferdig sommeren 1902. Til å belegge stein på moloen var det kalkulert med tre somre. I Bodø Tidende 22. april 1902 kunne det leses at det kom 100 arbeidere fra Sunnmøre til dette arbeidet.
Da moloen sto ferdig i 1904 var den totale kostnaden kommet opp i kr 684 654,97, hvorav Bodø by hadde bidratt med 29 500 kroner. I årene 1904 til 1906 ble også den første mudringen av havna foretatt. Nå endelig, etter århundrer, hadde byen fått ei sikker og god havn.
Skader og reparasjoner
Moloen har flere ganger blitt påført skader av uvær, første gang i 1907. Denne skaden ble reparert med bryteblokker ved Rundholmen. I 1925 ble igjen moloen påført alvorlige skader. Disse skadene ble ikke reparert før i 1930 med ca. 100 bryteblokker på 6 til 9 tonn. I 1944 førte ei drivmine til store skader på moloen. Skaden hadde en lengde på 12 m og ble først reparert i 1949.
Moloen var statens eiendom fram til 1926. Etter dette ble det Bodø havnevesen sitt ansvar med vedlikehold av moloen. Havnevesenet kunne da fastsette avgift for båteiere som benyttet fortøyningsfestene i moloen.
Mange idéer om og utvikling bruk av moloen, noen gode, -andre dårlige
I 1917 foreslo ingeniør Grønningsæter en forlengelse av moloen helt til Nyholmen. Forslaget hadde også med seg en utvidelse i bredde til 20 m og kaianlegg for seks større båter. Også i 1931 kunne det leses i avisen at moloen burde utvides. Dette arbeidet ble ikke utført før i 1994.
I 1932 besluttet i Bodø bystyre at moloen skulle forhøyes. Arbeidet ble satt i gang og varte fra 1934-36. Den ble forhøyet med en meter slik at høyden ble fem meter. Men dette var ikke nok. I 1949 ble det lagt frem planer om å forhøye den til syv meter og i tillegg skulle det bygges brystvern og støpt plate. Disse planene ble gjennomført i 1952.
I 1937 foreslo Stadsingeniør Knutssøn på nytt å forlenge moloen til Nyholmen og at innseilingen til Bodø skulle være mellom Nyholmen og Burøya. Idéen var å beskytte havnen for stormene fra nord og nordvest. Adkomsten til dampskipkaien ville med det bli enklere. Utfyllingen var beregnet til 3,6 millioner kroner. Heller ikke disse planene ble det noe av.
I 1947 ble det lagt ut spissbøyer med 50 m mellomrom på innsiden av moloen. Dermed kunne mindre fartøy ligge på svai og slippe å sette anker.
Arkitekt Leif A. Urgård foreslo i 1988 å bygge sjøboder eller rorbuer som kunne brukes som hybler for studenter om vinteren. Etablering av restaurant med fasiliteter som svømming og sauna var også med i prosjektet. Publikum skulle kunne gå gjennom et overbygg helt ut til Rundholmen. Bygningsrådet behandlet planen og la den ut på høring. Det ble ikke noe ut av dette prosjektet heller.
I 1989 fikk A/S Anlegg jobben med å fornye moloen. Moloen hadde sunket sammen og det var flere sprekker som måtte repareres. Den ble bygd 80 cm høyere og det ble lagt nytt betongdekke som tilsvarer 5,15 m over normal vannstand. Nytt brystvern i betong med en høyde på 1,20 m ble støpt. Moloen var stengt under arbeidet og åpnet våren 1990.
I 1990 kom det et forslag om å bygge sjøboder langs moloen. De 12 første boden skulle være på 30 kvadratmeter for småbåtfolket. Også fiskerne skulle få boder, men de måtte bygge dem selv. I planene lå også etablering av molostua, et fisketorg og en fiskerestaurant.
I 1994 ble moloen forlenget med 105 m for å dempe bølgene mot passasjerkaia og båtene i indre havn. Utvidelsen kostet Bodø havn to millioner kroner.
I 1998 foreslo Bodø Seilforening å bygge fyrhus på moloen. Fyrhuset skulle fungere som klubbhus for foreningen. Bodø havn gikk i mot planene fordi det ville øke den motoriserte ferdselen på moloen. Også Kystlaget Salta var uenig i planene og fremmet selv et forslag om bygging av sjøhus i gammel stil på utsiden av moloen, -mot Nyholmen. Heller ikke disse planene har det blitt noe av.
Moloen i Bodø er, selv om den er midt i sentrum av Bodø by, en flott natur-tur å spasere.
Folk flest besøker nok moloen i finvær men det har også vært populært å gå tur der i dårlig vær. Å se sjøen skylle inn over moloen i storm og flo er spennende. I skikkelig uær må moloen stenges på grunn av sikkerheten.
Fra Moloen har du ekstra fin utsikt til «Bodøs skyline» og båttrafikken inn og ut av havna. Ute ved Molokroken er det fint å sitte i sola på bergene. Inne i «svingen» er Bodøs mest sentrumsnære sandstrand ved lavvann. En liten stripe med fin sand og kaldt vann.
I varmt sommervær sitter det mennesker på steinene på yttersiden av moloen og soler seg, er sosiale og noen tar seg et bad. «Med gitar på moloen» er jo et kjent uttrykk i Bodø.
Skulpturlandskap Nordland
Tony Cragg valgte moloen i Bodø som stedet for sine skulpturer. Kunstverket består av syv steiner og er et møte mellom natur og teknologi, natur og kultur. Mer om Cragg og hans kunstverk finner du på Nordland fylkeskommune sine hjemmesider.
Forfatter: Hans-Gunnar Eldorsen, f. 1963, er en kjent numismatiker og har gitt ut flere skrifter om mynter og pengesedler. Han har i mange år jobbet innen byggenæringen og som pensjonist jobber han med sine historiske interesser. Eldorsen har gitt ut en rekke artikler i KJENN BODØ.
|
Referanser |
|---|
|
Nasjonalarkivet |