Mi Bodø-perle
Forfatter: Jan Erling Wasmuth, biolog, Kjenn Bodø-entusiast
Når du har rundet Urstabben, krysset lysløypa og har kommet til veiens høyeste punkt, kan du sette fra deg sykkelen eller bilen. Nedover og fordi Mjåvatnet går en smal vei gjennom en granplantasje. Mer sier jeg ikke, for snart er du ved mi hemmelige Bodø-perle. Jo, det må innrømmes. I bodømarka henger «perlene som på ei snor».
Det kan være vanskelig å velge ut akkurat hvilken perle som skal beskrives, men denne perlen gir meg noe ekstra. Her kan jeg sitte helt aleine og sortere tanker. I løpet av de 60 årene jeg har vært her, har jeg aldri opplevd å bli forstyrret av noe menneske. En kar sa til meg en gang at «har du gått deg vill i skogen eller i skodda på fjellet, så skal du bare ta fram kortstokken og legge en kabal. Da tar det ikke mange minuttene før noen kakker deg på skuldra og sier at hjerter syv går på hjerter åtte! Da er du reddet.» Men her, ved det lille tjernet, har ingen kommet forbi. Så går det da heller ikke noen sti dit og jeg velger alltid litt forskjellig rute.
Tjernet er sånn sirka 70-80 meter langt og kanskje 20 meter bredt på det breieste. Mange vil sikkert si at «her er det jo ikke noe fint». Men her finner jeg altså ro, her kan jeg drømme, her kan jeg oppleve mange av naturens drama tett på.
På ei lita kneik er det tørre tuer, akkurat så store at man kan sette seg, legge termosen i lyngen, og, om det ikke har regnet kan jeg lute meg bakover og likevel se ut over vannflaten.
Ah, en feltkrabbeedderkopp syntes antakelig at termosen kom litt for nær dens territorium og har krabbet opp på kanten av koppen. Med et lett pust blir den feid tilbake i lyngen. Tenk at edderkopper er blant de mest artsrike dyregruppene i verden. Mer enn 50.000 arter er kjent. -Søren, kanskje var det ikke en feltkrabbeedderkopp men en nær slektning, en ny og ukjent art jeg i vanvare blåste bort fra termosen? Ååå, for seint. Disse små edderkoppene som knapt blir en halv cm store må man virkelig leite etter om man skal oppdage dem.
Feltkrabbeedderkoppene lever helst i lav vegetasjon, lyng og gress. Akkurat som hos andre krabbeedderkopper lager de ikke fangstnett, men ligger og venter på at et byttedyr skal dukke opp. Så griper de med de sterke frambeina sine den uoppmerksomme blomsterflua som er kommet for å suge til seg litt nektar. Edderkoppen gir den et giftstikk og kampen er over på sekunder.
Siden det er midtsommer hadde det jo vært spennende å få se paringen til feltkrabbeedderkoppene. Ofte er det slik hos edderkoppene at kommer han litt uforvarende og ufølsomt nær edderkopphunnen, kan hun finne på å spise han opp før det blir noen paring. Feltkrabbeedderkopphannen har tydeligvis lært at her er det bare å være forsiktig så han binder henne rett og slett fast med litt silkespinn før paringen skjer. Mon tro om hun klarer å komme seg løs på egen hånd etter at han har stukket av, eller om han hjelper henne løs for så å bli til et festmåltid. Men akk. Denne gangen forsvant den ned blant mose og tyttebærlyng. Men i alle fall, når hun har kommet seg løs fra hannens knebel, finner hun et passelig sted nede i lyngen der hun fester eggsekken i et strå. Eggsekken vokter hun til edderkoppbarna er ute av eggene akkurat slik som ei god mor skal gjøre.
Vannliljene, eller nøkkerosene, har kommet i blomst. Bladene ligger som plattformer på vannet og de hvite kronbladene speiler seg. Mens edderkoppartene er mange, er øyenstikkerne ei lita dyregruppe. Bare 51 eller 52 arter er funnet i Norge. Du har sikkert sett at noen har vingene inntil kroppen når de sitter og kviler seg, mens andre har vingene ut fra kroppen. Altså er øyenstikkerne delt i to grupper. Vannymfene som har vingene inntil kroppen, og hos libellene står vingene ut fra kroppen.
En stor gammel hann av arten firflekklibelle ser ut til å ha vært i slåsskamp. Vingene er slitte og flikete, men den holder stand. -For øyenstikkerne har territorier. De bryr seg ikke om at andre arter kommer innafor området, men kommer en av samme art blir det bråk. Størrelsen på territoriet kan nok variere litt, men i mitt tjern blir det spetakkel om naboen kommer innafor de ti kvadratmetrene til firflekklibellens sin observasjonspost.
To vannymfer har inntatt ei vannlilje. Hunnen har gjort seg paringsklar og skilt ut sine feromoner. Nå skjer det noe spennende. Øyenstikkere har en særegen paring ved at hannen med bakkroppspissen griper hunnen i nakken. Hun bøyer bakkroppen fremover og under hannen så de danner et paringshjul. Hannen har forberedt seg godt for spermiene har han på forhånd plassert på sin egen bakkropp. Derfra overfører han dem til hunnen. Dette kan ta litt tid. Det ikke uvanlig å se dem sitte slik lenge, lenge. -Og jeg har jo god tid der ved tjernet.
I mitt tjern er det mange jegere. Slettvannløperne, med sine lange bein springer de på vannet, jakter insekter som har havarert og som sliter med å komme seg på vingene. Vannløperne tilhører nebbmunnene og har en spesiell bordskikk ved matfatet. De vi ha maten ferskest mulig så de sprøyter et fordøyelsesenzym inn i den uheldige humla som har fløyet litt for lavt og er i ferd med å drukne. Enzymet fordøyer humla fra innsiden. Dermed kan vannløperen stikke nebbmunnen inn i den dødende humla og suge i seg fersk ferdigfordøyd middagsmat. Smart kan man si, men sikkert ikke så behagelig for offeret. Blir du fristet til svale tærne i det klare vannet i bodøperletjernet mitt, så vær på vakt. Kommer en vannløper springende, kan den kanskje tenke at ei stortå må da være middag for ei hel uke…
Sola er på vei ned og den henger lavt over Rønvikfjellet. I myra glitrer det i soldogg. De to vanligste kjøttetende plantene ved tjernet er nettopp soldogg og tettegras. Søt nektar frister myrmygg og knott og det er de kjøttetende plantenes list for «å fange» proteiner. Om du nå ble litt engstelig for egen helse, kan jeg si at du kan trygt gå barføtt gjennom soldoggen i myra og enda telle ti tær når du kommer på tørt land. Vi mennesker er nok et litt for stort bytte for den lille planten.
Så har jeg studert min biologi ved tjernet i en time eller to. Termosen er tom. De mørke tankene fra et dystert kontormøte eller bekymringene rundt alt som skulle vært gjort og ligger i restanse er som visket bort. Ingen har klappet meg på skulderen og fortalt hvordan livets kabal skal løses. Mobiltelefonen ble igjen hjemme. I det hele tatt, mi Bodø-perle har gitt meg ny kraft og ny lyst.