Legetjenesten i Bodø fra 1968
Åse Schrøder
Folketrygden ble innført i 1967, en av de viktigste reformer i helsetjenestene, som sikret syketrygd for alle innbyggere i Norge. Tidligere var syketrygd bundet til arbeidsforhold i offentlig eller privat sektor. Store grupper – selvstendig næringsdrivende, bønder, hjemmearbeidende og skoleelever - måtte selv sørge for å melde seg inn i sin lokale trygdekasse og betale en trygdepremie. Dette ble en ekstrautgift som mange lot være å ta på seg. Hvis folk ble syk da, fikk de store personlige kostnader. Selv om det dyreste – sykehusoppholdet – var gratis for alle ved behov.
Alderstrygd for alle ved 70 år var allerede innført fra 1959. Tidligere var den behovsprøvet, men mange følte det var en skam å søke om trygd pga. alder. Derfor var det vanlig å «spare til alderdommen». Alternativet var at familien forsørget sine gamle. Disse to viktige reformene forandret livet for mange fra «fattigforsorg» til «rettighet» og var viktig for utviklinga av helsetjenesten.
Fortsatt var det stor mangel på allmennleger. Lokalt i Bodø kom det også viktige endringer. På landsbasis arbeidet flere kolleger med å øke rekrutteringen av allmennleger og heve den faglige status ved videre- og etterutdanning. I 1968 ble det første Institutt for allmennmedisin opprettet ved Universitetet i Oslo. Samtidig åpnet en gruppepraksis i Hokksund for fem leger med felles venterom, utstyr og hjelpepersonale. Min mann Per og jeg besøkte legesenteret samme år, og vi ble tent på deres måte å drive praksis på.
Legegruppen i Bodø ble startet 1. august 1968 – den andre i Norge - med tre entusiastiske leger, to sykepleiere og en legesekretær. Vi var tre eiere; Åse og Per Schrøder og Harald Åsheim. En fjerde lege, Magne Aandahl, var vikar for meg det første årer pga. min permisjon i familiesammenheng. Vi hadde da fire barn i alderen ti til fem år. Per var den store pådriver og engasjerte seg i planlegging av lokalene, innkjøp av utstyr og kontrakter med huseier og mellom oss leger. Vi leide lokaler i 3. etasje i Arvid Bøckmanns nye forretningsbygg i Torvgata 1.
Gruppepraksis ble en milepæl i Allmennlegetjenesten. Medisinstudiet hadde den gang ingen undervisning i allmennmedisin, kun i sykehusmedisin. Der lærte vi å finne de 1-5 % alvorlige og sjeldne sykdommer, som trengte undersøkelse, innleggelse og behandling i sykehus. Det var vel og bra. Men hva med alle de vanlige, men høyst plagsomme sykdommer hos barn, voksne og gamle? Det lærte vi lite om. Det ble overlatt til erfaring og egenlæring, samt 1/2 års turnustjeneste i distrikt, som var innført fra 1955. Derfor var gruppepraksis svært nyttig. Vi kunne lære av hverandre, samt vikariere under ferier og annet fravær, f.eks. videre- og etterutdanning. I tillegg ble det også en mulighet for nyutdannete leger å prøve seg i denne type legearbeid uten å måtte investere i dyre lokaler og utstyr.
Vi hadde heldigvis en «gjestebok» på vårt kontor, hvor vi skrev ned navn og arbeidsperiode på alle kolleger, som i kortere eller lengre perioder arbeidet ved Legegruppen. I løpet av de første ti årene var i alt 20 leger innom, som studenter, sommervikarer eller i lengre vikariater, senere også som turnuskandidater. Det samme skjedde også i årene som fulgte.
Driften av Legegruppen. I 1972 utvidet vi lokalene med god hjelp fjerne til innredning av interiørarkitekt Odd Aanesen. Vi disponerte da hele 3. etasje. På denne tid begynte Harald Åsheim sin spesialistutdannelse i psykiatri. I hans sted kom Per Otto Anderson (1972-76) og Helge Ingebrigtsen (1973-87) som medeiere. I en periode var fem leger i arbeid ved Legegruppen, derav to i ettermiddagspraksis.
Vi drev en ganske variert praksis ved hjelp av to sykepleiere og to legesekretærer. Sykepleier med laboratorieerfaring kunne både ta og undersøke blod og urinprøver, assistere ved småkirurgi og andre undersøkelser, samt vaske og sterilisere utstyr. Noen år hadde vi en sykepleier som også var jordmor. Brillekasse.. Sentrallaboratoriet ved sykehuset var ikke ferdig utbygget, og engangsutstyr var ennå ikke kommet i bruk. Som en kuriositet kan jeg nevne at vi fikk assistanse fra et felles laboratorium for næringsmiddeltilsynet og veterinærtjenesten til dyrkning og resistensbestemmelse av bakterier i urin! Legesekretær tok seg av ekspedisjon, skrivearbeid og arkiv. En periode hadde vi ca. 40.000 kartotekkort i arkivet, mer enn antall innbyggere i Bodø!
På den tid var det for få legespesialister, særlig i Nord-Norge. Vi gjorde derfor flere undersøkelser på legekontoret enn vanlig f. eks. EKG, lungefunksjonstester og blodsukkermålinger, samt innsetting av spiral. I 1977 deltok vi også i en multisenter-studie om de nye betablokkere ved høyt blodtrykk. Men det var fortsatt for få allmennleger i Bodø. Med kontorer i 3. etasje satt folk ofte i kø oppover trappa når vi åpnet kl. 8, fordi huseier hadde forbarmet seg i vinterkulda og åpnet ytterdøra kl. 7! Vi forsøkte alle mulige og umulige «køordninger». Noen klaget i avisa, alltid anonymt, men de fleste tok det med ro. Jeg husker en disputt i avisa i 1974 med ønsker om «helsekontroll», noe som vi ikke prioriterte. Folketrygden ga heller ingen refusjon for undersøkelse av personer uten mistanke om sykdom. Unntatt var gravide som hadde en slik rett.
Økonomisk ga driften av en privat legegruppe med hjelpepersonale kun et lite overskudd. Stort sett gikk all inntekt på dagtid til å betale husleie og utstyr, samt lønne våre ansatte. Pga. den store legemangel og mye overtid var det likevel mulig å ha en brukbar privat inntekt. Men arbeidstiden var i mange år ca. 60 timer pr. lege pr. uke, i ferieperioder opptil 80 timer! Det var vanlig med sykebesøk i hjemmet, til dels med lang reisevei, f.eks. til Kjerringøy eller Straumøya. Da var det skyssbåt over Mistfjorden eller Saltstraumen.
Det fantes ikke noen legevakt på ett fast sted. Tvert imot måtte vi leger avtale mellom oss hvem som skulle ha «vakt» både ettermiddag og natt. Enten på eget legekontor eller hjemmefra. Etterhvert fikk vi av Televerket et fast legevaktnummer som ble koblet til privattelefonen til den legen som hadde vakt. Derfor ble det mange jobbtelefoner og mye uro i hjemmet. Hytta på Vatn-Vatnet ble familiens tilfluktssted på fritiden, uten telefonforbindelse med omverdenen. Mobiltelefon var ennå ikke vanlig.
Forholdet til Bodø kommune var noe negativt, men bedret seg etter hvert. Legegruppen søkte 2-3 ganger kommunen om tomt for å bygge nytt legesenter. Vi ville utvide til seks leger, få bedre adkomst og mulighet for parkering, men fikk avslag hver gang. Det syns vi var ganske surt, for behovet var stort. Men endelig utover på 1970-tallet ble Bodø kommune interessert i å bygge et nytt kommunalt legesenter og legevaktlokaler i Rønvik. Per deltok i planlegging, sammen med stadslege Borgen og ingeniør Soløy. Lokalene for fire leger, innredet og driftet som gruppepraksis, sto ferdig i 1979. Leger og hjelpepersonale ble ansatt på fast lønn i januar 1980.
Samtidig ønsket også vi tre leger ved Legegruppen en fastlønnsordning, med fast arbeidstid og uten økonomisk ansvar for personalet. Det ble inngått avtale med Bodø kommune om leie av våre lokaler og utstyr i Torvgata 1 for 10 år framover. Leger og hjelpepersonale ved Legegruppen ble kommunalt ansatt i april 1981. Vi leger fikk også permisjonsordning på linje med distriktsleger i Nord-Norge. Denne permisjonsordning ble forsøkt avviklet av kommunen i 1983, men bevart etter voldgiftssak mellom Den norske legeforening og Bodø kommune som en personlig ordning for de først ansatte på Rønvik Legesenter og Legegruppen i Bodø.
I 1984 kom Lov om helsetjenesten i kommunene, som påla kommunene ansvar for helsetjenesten og regulerte forhold til kommuneleger. Få legekontor hadde fastlønnsordninger, men praktiserte en kombinasjon av offentlig tilskudd pr. innbygger på legens liste og privat praksis med refusjon fra Folketrygden. Dette ble etter en prøveordning i Tromsø på 1990-tallet formalisert som nåværende «Fastlegeordning».
Mye nybrottsarbeid ble det i årene 1960 til 1980, både lokalt og sentralt. Per og jeg var begge engasjert via vår fagforening, Dnlf – Den norske legeforening og Aplf - Allmennpraktiserende legers forening. Dette var høyst nødvendig for å få den forandring som allmennlegene ønsket. I alle disse seks årene var jeg eneste kvinne, eneste allmennpraktiker og eneste nord for Trondheim i Legeforeningens sentralstyre. Vårt engasjement hadde heller ikke vært mulig uten støtte fra en gruppepraksis.
Allmennmedisin som spesialitet ble utviklet både sentralt og ved ildsjeler rundt omkring i landet. På Nordvestlandet ble det startet et nytt tidsskrift «Utposten» som betydde mye for informasjon og bevisstgjøring av allmennlegene. I Trondheim arbeidet kolleger med å spesifisere innholdet og kravene til spesialiteten, både videre- og etterutdanning. Rundt om i landet påtok erfarne kolleger seg veilederansvar for grupper med nyutdannete leger. I 1985 ble den endelige godkjennelse som «Spesialist i Allmennmedisin» for første gang utdelt til en liten gruppe ildsjeler, inkludert Per og meg. Det var litt lønn for strevet og innsatsen gjennom mange år!
Mine refleksjoner om dilemmaet mellom familie og jobb. Som helt ung sa jeg: 50/50, det må være greit. Men så lett er det ikke, spesielt når man blir ivrig og engasjert og samtidig ønsker en familie med flere barn. Mange står i dette dilemma og må løse det, også i andre yrker.
En episode var viktig for meg da barna var små: En ettermiddag jeg stekte vafler til hyggestund for dem, kom en nabo på døren og ba meg komme å se på hennes yngste datter på 3-4 år som hadde vondt i et øre. Da visste jeg plutselig klart at vaflene til mine barn var viktigere akkurat da. Så jeg sa nei – til morens store forskrekkelse! Den gang en enkel avgjørelse. Jeg ville neppe sagt det hvis det var en alvorligere situasjon, men det var en vekker for meg. Men ofte er det slik at vi leger strekker oss for langt i jobben og blir utbrent. Det har vi sett mange eksempler på, også her i vårt område.
Per sluttet i Legegruppen i 1989. Det var en tung avgjørelse å forlate Legegruppen som han hadde ivret for og bygget opp. Bedriftslegestillingen i Statens Vegvesen, Nordland ble løsningen. Der fikk Per arbeidsoppgaver med planlegging og forebygging sammen med en velfungerende vernetjeneste, og han fikk bruk for sin mangeårige erfaring i et roligere arbeidsmiljø.
Mitt og Pers virke som allmennleger var både gledelig og slitsomt. Da vi starter rundt 1960 var det fem primærleger i Bodø og Bodin. I dag er folketallet dobbelt så stort, mens antall fastleger er tolvdoblet (61). Utviklinga har vært positiv på alle måter, men det er viktig at samfunnet, du og jeg og alle andre, har i mente at også leger skal ha et privatliv!
Om forfatteren
-
Åse Schrøder er født i Bodø i 1933, utdannet lege ved Oslo Universitet i 1958, gift med Per Schrøder fødti Steigen 1931, også utdannet som lege i Oslo i 1959. Etter turnustjeneste ved Lillehammer Sykehus kom de til distriktturnus i Bodin legedistrikt i 1960 og har siden arbeidet som allmennleger i Bodø. Per ble pensjonert i 1995 etter åtte år som bedriftslege i Statens Vegvesen, Åse pensjonerte seg i 1997 som kommunelege i Bodø. Begge var i alle år aktive pådrivere for utvikling og forbedring av allmennmedisin lokalt og sentralt. Per døde i februar 2024.
