Krigsseilerne
Overlevde, kom hjem og ble glemt
Bjørn K. Sagdahl
Den 8.mai er det hele 80 år siden den andre verdenskrig tok slutt. Det vil nok bli markert ved blomster og gode ord i mange kommuner, også i Bodø. Kjente motstandspersoner i kampen mot den tyske overfallsmakten vil trolig enda en gang bli hyllet, mens de navnløse heltene vil bli oversett. Hvem sikter jeg til? Jo, de mange tusen krigsseilere som ofret liv og helse gjennom de seks årene deres krig varte, fra september 1939 til september 1945. Det var disse som ga det desidert tyngste bidraget i det norske motstandsarbeidet. De var mer verd for de allierte enn en million soldater, ifølge Churchill. Og hadde det ikke vært for den norske handelsflåten, kunne en like gjerne ha bedt Hitler om hans betingelser, uttalte den britiske admiralen Dickens til BBC i 1941. Nordland bidro med 2620 krigsseilere, hvorav dagens Bodø kommune bidro med 182 ifølge Krigsseilerregistret. Noen av disse var i kystfart, men de aller, aller fleste var å finne på handelsfartøy i utenriksfart og i marinetjeneste.
Mange satte livet til. Om lag en femtedel av de som kom fra Bodø. En grusom andel. Navnet på den enkelte er å finne på en plakat på krigsmuseet i Bodø. En lite påaktet bok av Arne Ragnar Svensen fra Bodø; «De døde og skipene deres» med undertittel «Sjøfolkene fra Salten og Tysfjord som ikke kom hjem 1939-1945, gir en presentasjon av den enkelte og fartøyet de sto om bord i, da de omkom. Les boken, de fortjener så absolutt å bli sett, omtalt og minnet.
De som overlevde kom hjem, en etter en, og ofte lenge etter at krigen og feiringen av freden var slutt. De forsvant i mengden og følte seg oversett for den krigsinnsatsen de hadde ytt. De var forespeilet en bonus for krigstjenesten fra Nortrashipfondet. Den fikk de ikke av regjeringen Gerhardsen og kravet ble til slutt avgjort ved høyesterettsdom med negativt utfall. Mange opplevde en bitterhet overfor myndighetene i de årene de ennå fikk leve. Først i 1972 ble de bønnhørt av Stortinget ved en bevilgning som ga kr.180 for hver måned i krigstjeneste. Da var mange gått bort og de som ennå levde, måtte søke og dokumentere fartstiden på fartøy i statsrederiet Nortraship. Hadde de blitt senket, reddet og tatt hyre på et annet alliert fartøy for å komme tilbake til basen, så fikk de ikke noe for disse månedene. Heller ikke for opphold på flåter eller i livbåter etter senkning. Og de internerte sjøfolkene i leirer i Marokko og Algerie etter den franske kapitulasjonen ble oversett. De byråkratiske brillene var ikke egnet for raushet for ufullstendige søknader fra sjøfolk som hadde mistet sine papirer opptil flere ganger.
-
Tankskip i flammer -
Endelig reddet….
Det avsluttende politiske presset og mobiliseringen for å gi krigsseilerne en statlig kompensasjon startet opp på slutten av 1960 tallet. Et tidligere krigsseilerforbund ble da fornyet og i Nordland ble det etablert to slike foreninger. Den største var Bodø og Omegn Krigsseilerforening, stiftet i 1970 og tilsluttet Norges Krigsseilerforbund. Ikke alle ble medlemmer, men mer enn nok til at de utgjorde et fellesskap som tok vare på hverandre til livets slutt. Først i 2010 ble foreningen nedlagt og de få gjenværende i styret donerte da foreningens gjenstander og arkiv til Bodø Krigshistoriske Museum. I ettertid har det blitt gitt ut en bok om foreningen og medlemmene, «Evig heder skal de ha», samt en egen avdeling i museet med gjenstander og plakater om krigsseilernes innsats. Vel verdt et besøk.
-
Oerlikon luftskyts i «pillbox» -
Sjøfolk under angrep -
I konvoi med utsvinget livbåt
Medlemmene hadde høyst varierende erfaringer fra krigstjenesten. Noen hadde opplevd torpedering og senkninger flere ganger, noen hadde blitt beordret til overgang til marinen med en ytterst krevende tjeneste, også i Shetlandsgjengen. Noen få hadde blitt innrullert i styrker som gikk i land i Normandie på D-dagen, og noen hadde opplevd torpedering og senkning med mange omkomne under det allierte angrepet på strendene i Normandie. Noen få hadde også opplevd å bli overført fra handelsflåten til flyvåpenet. Og noen hadde også hatt tjeneste i den britiske marinen. Felles for de alle var at de hadde levd i spenning om muligheten for å miste livet gjennom 5-6 år. Legge seg på køya med klærne på og stormkrok på døra, klar til rask reaksjon om torpedoen traff, overleve ved en tilfeldighet under angrep på land eller i sjø. Forhold som setter spor for resten av livet. La oss ta noen eksempler.
Sambygdingene Torbjørn Kornelius Olsen og Sverre Karlsen fra Straumøya hadde noen fellestrekk ved at de begge var motormenn og hadde hellet med seg ved at de mønstret av fartøy som kort etter ble senket. Går det, så går det, sa noen av de unge, mens de med familie hjemme slet med bekymringer. Og selv om hellet fulgte Torbjørn og Sverre ved av- og påmønstring, så tok det slutt for dem begge. For Torbjørn ved at M/S Tønsbergfjord ble senket med to torpedoer av en italiensk ubåt den 6.mars 1942 utenfor Bermuda. Fartøyet sank ikke, så i stedet for å bruke en ny torpedo, så åpnet de en kraftig kanonild og skjøt det i senk. De to neste fartøyene som Torbjørn tok, ble også senket kort tid etter hans avmønstring. Med 55 måneders fartstid gjennom krigsårene, så overlevde han, trolig ved sine valg om avmønstringer.
-
Sverre Karlsen -
Hagerup Johan Evjen -
Tobias Steffensen -
Torbjørn K. Olsen
Det samme mønsteret finner vi for Sverre Karlsen. Også han jobbet i maskinen og mønstret av flere skip som kort etter ble senket. Men hellet var over ved påmønstring av M/S Høegh Silverdawn. Fartøyet ble senket av den tyske hjelpekrysseren «Michel» om natten den 15 juni 1943 i det Indiske hav. Tyske hjelpekryssere opererte alene og slo til om natten med heftig beskytning av bro og radiorom, slik at alliert hjelp ikke så lett kunne tilkalles. Michels skjøt også i stykker livbåter og på mannskap og passasjerer som forsøkte å berge livet. En gjennomhullet livbåt ble provisorisk tettet. Ved øsing, roing og seiling maktet noen av de overlevende å nå Indisk havn. en distanse tilsvarende fra Liverpool til New York. Men Sverre var ikke med. Han hadde havnet på en flåte sammen med Arthur Hansen fra Valnesfjord, opprinnelig fra Hadsel, og flåteveteranen John Bakkmyr med 58 døgn på flåte i Atlanterhavet året før. Etter 11 døgn ble de reddet ved en tilfeldighet på et hav som hadde lite av alliert skipsfart. 36 liv hadde gått tapt, men de tre på flåten kunne ta nye fartøy. Sverre seilte til 1970 og hadde 60 måneders krigstjeneste på handelsfartøy.
-
M/S Høegh Silverdawn -
U-båt under angrep
Marinetjeneste og eskortering av konvoier var en særlig krevende tjeneste. Uvær, kulde og ubåtflokker, «wolf packs», slet på helsen. Jageren Stord deltok også i senkningen av det tyske lommeslagskipet Scharnhorst den 2.juledag 1943 i Nordishavet, gikk helt i nærheten av skipet under kraftig beskytning. fyrte av sine 8 torpedoer, bråsnudde i høy sjø og mistet en mann. Nok en mann ble feid over bord, men hadde hellet med seg og ble skyllet om bord igjen ved en ny bølge. Tilbake lå om lag 1800 tyske marinesoldater fra det synkende slagskipet og ropte på hjelp. Skrikene satt fast i minnet for de som var om bord som for Bjarne Kristian Grenersen og Tobias Steffensen fra Hadsel. Stord deltok også på D-dagen ved Normandiekysten sammen med den nybygde jageren Svenner. Den siste ble senket og om bord var Hagerup Johan Evjen. Han hadde hoppet på havet, var skadet, ble heldigvis reddet og fikk et lengre sykehusopphold før ny tjeneste på jageren Arendal.
-
Bernt Kristian Berntsen -
Alf Julius Jensen -
Bjarne Grenersen -
Egil Edison Karlsen
Alf Julius Jensen hadde blitt overført til Royal Norwegian Airforce i mars 1941, senere til marinen, og deltok ved landgangen i Normandie som brannsoldat, trolig under engelsk kommando. Også Bernt Kristian Berntsen fra Bodø hadde ulik tjeneste, bl.a. i Shetlandsgjengen sammen med Egil Edison Karlsen. Marinen var ikke direkte raus med belønningen for innsatsen. Det ble utbetalt kr. 10 for hver måned og et stensilert takkeskriv ved dimitteringen fra tjenesten.
-
Normandiekysten på D-dagen -
KNM Svenner
Dette er bare noen av de som vandret sammen med oss i gatene i Bodø, men uten at vi visste om deres innsats. Vi kunne ha nevnt flere. De var mange og med ulike historier, erfaringer som de helst ville glemme. De fortjener å minnes.
Evig heder skal de ha.
Her følger en del bilder fra Bodø Krigshistoriske Museum
Om forfatteren:
Bjørn K. Sagdahl, født 0606.1944, er statsviter fra Universitetet i Oslo, tilsatt ved Nordland Distriktshøgskole i 1973/ Høgskolen i Bodø/ Nord Universitet fram til pensjonering. Ledet Uarctic Regional Office for Bachelor of Circumpolar Studies for Norden og Russland. Bistilling ved Universitetet i Tromsø. Forfatter av to bøker om krigsseilere og har to års fartstid fra utenriks sjøfart for årene 1959-1961.