Ida sin Bodø-perle
Min favoritt - Elveparken
Ida Gudding Johnsen
Som mange andre unge i 1990-tallets Bodø, lengtet jeg etter å flytte herifra. Det fristet ikke å bli værende i «Norges styggeste by». Lite skjønte jeg den gang om hvor mye fint Bodø har å by på. Ikke satte jeg pris på de naturgitte omgivelsene heller. Jeg bare bodde her.
Heldigvis har dette forandret seg. Etter noen år utenbys trakk røttene meg tilbake nordover. Å bo i Bodø når det er selvvalgt, viste seg å være noe ganske annet. Nå ser jeg med nye øyne på både folkene, byen, fjellene og på havet. Og jeg er glad i byen min.
Noe av det første jeg gjenoppdaget når jeg flyttet tilbake, var Elveparken. Stiene i Maskinisten hadde jeg slitt meg gjennom i gymtimene på Saltvern. Men elven hadde jeg aldri lagt merke til. Og sti-nettet slik det er i dag, fantes ikke den gang.
Å trille tur i Elveparken var så tilgjengelig, fredelig og fint. Jeg ble umiddelbart glad i den. En blågrønn åre som binder de to viktigste grunnene til å bo i Bodø sammen; byen og marka. I løpet av de 20 årene som har gått siden jeg flyttet hjem, er Elveparken utvidet slik at traseen kan følges helt fra havet i Bodøsjøen og opp til Maskinisten. Terrenget er variert og stien går gjennom bebyggelse, langs kirkegården, under broer og gjennom skogen. Alle delene har sin sjarm, og selv riksvei 80 lager nå en fin ramme rundt parken, på sitt vis.
Faktisk var Bodøelva i mange år, som vannveiene flest i Rønvika, ute av syne og lagt i rør. At elven nå er åpnet og restaurert, er noe av det jeg liker aller best ved den. At den er oppstanden viser at naturen kan reddes – hvis vi vil.
Rønvikjordene er en del av dette. De ligger tett inntil og lager en fredfull ramme rundt parken. At de enda ligger der, er ingen selvfølge. I flere tiår ivret mange for å bygge ned den dyrebare matjorda, som er viktig også for fuglene. Jeg koser meg med tanken på at naturen vant, hver gang jeg ferdes i området.
Elveparken er like fin hele året. På våren, når snøen er vekk og stien er bar. Om sommeren, når man kan telle høyballer på jordene. Og om høsten, når parken gir ly for vinden som biter fra seg på veien dit. Midtvinters er jeg lite langs stiene, da snøen gjør det litt ulendt å bevege seg til fots.
Som overalt i Bodømarka, er det aldri for mye folk. Som regel møter man på en og annen som bruker parken som snarvei med sykkel, noen som løper eller som går tur med hunden. Ofte er det småbarnsfamilier på tur med bål i gapahukene. Og ivrige hobby-gartnere på andelslandbruket og i parsellhagene. Et yrende liv, men aldri for mye folk.
Jeg har svigerfamilie i Målselv, og får ofte pes for at vi kaller det for Bodøelva og elveparken. Den lille bekken vår er ikke akkurat en flod. Men jeg tør påstå at den ligger i toppsjiktet hvis man måler sjelefred per liter vann. I alle fall for meg.
Både Bodø og Elveparken har forandret seg siden 1990-tallet. Og om 35 år – i 2060 – vil byen ha tatt nye steg. Jeg håper vi vil fortsette å legge til rette for parker og stier som binder byen og marka sammen. Ved å åpne vannveier kan vi også ta unna større nedbørsmengder som vi dessverre må planlegge for.
Av alle de fine stedene, turene og perlene byen vår har å by på, er Elveparken mitt favorittsted. Den er lett tilgjengelig og den tilbyr umiddelbar avkobling. Den er der fordi noen har besluttet å ta vare på naturen. Og den minner meg hver gang om hvor glad jeg er for at jeg flyttet tilbake til Bodø.