Historien om byvåpenet
Per Arvid Tellemann
Under Litteraturfestivalen «Det vilde ord», i november i 2024, var historier og anekdoter fra Bodø som ett av temaene. I forordet til den lille «Bodøboka» står det: «Bodø er Europeisk kulturhovedstad i 2024, men også en by på leting etter seg selv. Hvordan dannes en bys identitet? Hvilke historier ønsker vi å identifisere oss med? Hva sier noe om hvem vi er?»
Byvåpenet vårt er et symbol for Bodø kommune. I hvor stor grad representerer det vår identitet? Kan det si noe om hvem vi er? Og om vår historie? Et lite tilbakeblikk i byens historie gir kanskje noe av svaret.
Det første byvåpen
Bodø fikk bystatus i 1816, men utviklingen gikk sakte frem til 1860-årene. Byen hadde bare noe få hundre innbyggere da. Så kom silda, og byen fikk et stort oppsving, med økende befolkning og et blomstrende næringsliv. Etter de gode sildeårene kom det igjen en nedgangsperiode ved inngangen til 1880-årene, og på slutten av tiåret var det noen vanskelige år med mange konkurser. Noe måtte gjøres, og for å styrke handel og eksport av fisk ble det i 1889 arrangert en fiskerimesse i Bodø. Styret i arrangementskomiteen kontaktet Riksarkivet med spørsmål om byen hadde et merke eller byvåpen som var egnet som logo for messen. Brevet var undertegnet Jens Koch og Oskar Thue. Svaret fra Riksarkivet var benektende, og herrene Koch og Thue utarbeidet da et eget forslag. De fikk stadsingeniør Joh. Vetlesen til å tegne det ut, la det frem for bystyret, der det ble enstemmig vedtatt som Bodøs byvåpen.
Hvem var de to forslagsstillerne? Jens Cornelius Koch (1831 – 1914) var sønn av Melchior Koch, en av Bodøs «grunnleggere». Han hadde stor suksess som forretningsmann, dansk konsul og Bodøs ordfører i årene 1858, 1860, 1869-1870, 1878 og 1880. Som politiker representerte han partiet Venstre. Oskar Thue (1848 – 1932) kom opprinnelig fra Moss, og var i1873 kjøpmann i Tromsø, hvor han drev agenturforretning. Der var han i flere år medlem av bystyret, også han for partiet Venstre. I 1887 flyttet han til Bodø og ble redaktør og utgiver av «Nordlandsposten», samt sekretær i Nordlands fiskeriselskap. I 1899 ble han redaktør og eier av «Bodø Tidende», en venstreavis som bl.a. Jens Koch var med å starte. Oscar Thue var Bodøs ordfører fra 1902 til 1904. Han fikk 13 barn, og idag er mange av etterkommerne etter disse fremdeles bosatt i byen.
Det var to av de toneangivende personene i datidens Bodø-samfunn som fikk det første byvåpenet vedtatt. På mange måter var de eksempler på Bodøs tradisjon med produktivt samarbeid mellom lokal elite og innflyttere med initiativ og gode ideer.
Mellomkrigstiden
På begynnelsen av 1900-tallet brukte Bodø kommune Koch og Thues byvåpen i både brevhode og stempel. Etter 1920-tallet ser det ikke ut til at kommunen har følt behov for noe eget merke eller byvåpen. Det hadde imidlertid frimurerne. Da den første frimurerlogen ble etablert i Bodø i 1924 var våpenskjoldet utformet svært likt Bodøs vedtatte byvåpen. Nordlandsbåten og fiskerne var riktignok forsvunnet, men ellers var det samme utforming. Kanskje ikke så rart siden Oskar Thue var blant frimureriets stiftere i Nordland.
På 1930-tallet ble det gjort flere forsøk på å skape interesse for et eget byvåpen slik at byen kunne markedsføre seg og skille seg ut blant norske byer. Men det var ikke før i 1937 at spørsmålet om en modernisering igjen ble tatt opp til debatt i kommunestyret. Sannsynligvis var det arrangørene av Nord-Norges Varemesse, Bodø Handelsstands Forening og Bodø Håndverk- og Industriforening med grosserer Sigurd Koch i spissen, som satte i gang dette arbeidet. Helt sikre kan vi ikke være fordi alt skriftlig materiale om dette gikk tapt under bybrannen i 1940.
Året 1937 var et merkeår for Nordland og Nord-Norge. Veien over Saltfjellet ble åpnet av kong Haakon, og Bodø hadde dermed fått veiforbindelse med Sør-Norge. Byen og næringslivet i nord benyttet anledningen til å promotere seg overfor samfunnet i sør. Søndag 4. juli, dagen etter snorklippingen på Saltfjellet, åpnet kong Haakon Nord-Norges Varemesse i Bodø. Messen hadde 210 utstillere og fikk ca. 70 000 besøkende. Det ble den største folkeforsamling i Nord-Norge til da. Statsminister Nygaardsvold var også til stede ved åpningen, mens kronprinsparet kastet glans over avslutningen nesten en måned senere. Bodø og Nord-Norge var på mange måter kommet nærmere sentrale deler av landet.
Men til tross for en rekke utkast til modernisering av byvåpenet, blant andre av Hallvard Trætteberg, ble det ikke gjort endringer i 1937. «... det daværende formannskap fant ikke å ville fremme saken.»
Heraldikeren
Hallvard Trætteberg var en norsk heraldiker og arkivar, som gjennom store deler av 1900-tallet var Norges fremste fagmann på området. Han arbeidet i Riksarkivet fra 1924 til 1966. Han hadde en sentral rolle da løven og Norges riksvåpen ble modernisert, og han er opphavsmann til nesten 50 våpen for norske fylkeskommuner og kommuner. Det er ingen overdrivelse å hevde at Trætteberg også var en sentral person da byvåpenet vårt fikk sin utforming.
Hvorfor mente fagfolk at byvåpenet fra 1889 burde moderniseres? Læren om våpenmerker (heraldikk) oppsto i middelalderen, slik at de stridende partene kunne skille forskjellige avdelinger fra hverandre på slagmarken. Symboler og farger var enkle og godt synlig på avstand.
Da våpenmerkene på 16- og 1700-tallet utviklet seg til merker for adelsfamilier og byer, kom flere og mer kompliserte symboler inn i ett og samme skjold. Figurene ble mer og mer naturtro. Byvåpenet fra 1889 føyde seg inn i denne tradisjonen.
Heraldisk praksis endret seg i løpet av 1900-tallet. Figurer i våpenskjold skulle nå være generelle og ikke bilder av bestemte gjenstander, bygninger, dyr, personer eller lignende. Farger og figurer skulle være stiliserte, slik at motivet på skjoldet er klart og tydelig på avstand og i lite format.
Opp av asken
Nesten 70 % av bebyggelsen i småbyen Bodø ble lagt i aske i 1940. Etter krigen skulle byen gjenreises, og mesteparten av sentrum, som de offentlige bygninger rundt Solparken, ble utformet i mur og betong. Hvilken arkitektonisk utforming disse monumentalbyggene skulle ha og hvordan de skulle utsmykkes ble sentrale spørsmål. Arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas fikk oppdragene med både å tegne rådhuset og domkirka, samt post- og telegrafbygninga.
I 1959 sto rådhuset ferdig. Det var på forhånd mange detaljer som kommunestyret måtte ta stilling til. Bystyresak 410 fra 1958, tok opp spørsmålet om et byvåpen og utformingen av dette. «I planene for rådhuset er byvåpenet forutsatt brukt som dekorasjon både på bygningens fasade og i interiøret, og spørsmålet om en revisjon av våpenet har igjen meldt seg. Våpenet er jo med sine mange motiver og sin detaljrikdom meget lite egnet til gjengivelse.» Rådmannen sikter her til byvåpenet fra 1889, og i en tjueårs periode fram til 1958, var det også gjengitt på ulike måter i bøker og tidsskrift.
I 1956, da planleggingen av det nye rådhuset startet, tok rådmannen kontakt med Hallvard Trætteberg om «... å fremkomme med et forslag til et heraldisk korrekt byvåpen.» Om henvendelsen ble gjort fordi Trætteberg tidligere hadde utarbeidet et forslag, eller fordi han nå var «den fremste fagmann», vet vi ikke. Uansett, forslaget hans ble nå en sol i gull på rød bunn. I begrunnelsen skrev Trætteberg at solen er en fullgod heraldisk figur, at Bodø hadde brukt den som merke i 70 år, og at Bodø var den første byen i Norge nord for polarsirkelen. I motsetning til sitt eget forslag fra før krigen, mente han at det tidligere nedre feltet med nordlandsbåten og Landego, ikke var heraldisk riktig.
Rådmannen innstilte på at bystyret skulle vedta Trættebergs forslag, men etter flere møter i formannskapet ble innstillingen endret. Formannskapet fikk arkitektene Blakstad/Munthe-Kaas til å utarbeide et alternativ i løpet av 1958. Til kommunestyremøtet 10. oktober 1958 forelå det derfor to forslag: Formannskapets forslag: «På rød bunn øverst en sol med tolv rette stråler, i midten et fjell med tre topper og nederst en båt, samtlige motiver i gull ...» Dette forslaget hadde mye til felles med Trættebergs forslag fra 1937. Rådmannens forslag var: «Gull sol på rød bunn».
Dagen etter kommunestyremøtet kunne Nordlands Framtid fortelle: «Solmerket ble Bodøs byvåpen. Formannskapets forslag forkastet med 20 mot 17 stemmer.» På tross av at flere av representantene syntes at sol i gull på rød bunn var lite typisk for Nordlands natur og lynne, så stemte alle bystyrets medlemmer for Trættebergs reviderte byvåpen ved den endelige avstemminga. I 1959 ble det satt to streker under bystyrets vedtak da regjeringens resolusjon i statsråd fastsatte gull sol på rød bunn som Bodøs merke.
Hva mente folk flest? Basert på innlegg i avisene ser det ikke ut til å ha vært sterke meninger om dette. I den grad «byvåpen» er omtalt i lokalavisene på 1940- og 50-tallet, så dreier dette seg om utforming av andre steders identitetsmerker
Representerer byvåpenet vårt vår identitet? Før den andre verdenskrig var Bodø en småby basert på handel der bl.a. fiske og fangst var noe av grunnlaget. Etter krigen ble byen i større grad en administrasjons- og garnisonsby, og antall innbyggere vokste fra ca. 6000 i 1946 til ca. 29 000 i 1970. Da fiskerne og naturen ble borte fra byvåpenet i 1959 jobbet mange på den nye flyplassen, og støyen fra jetflyene la en demper på naturopplevelsene. Det nye byvåpenet symboliserer på mange måter Bodøs utvikling i det tjuende århundre.
Reiseliv og turisme har blitt stadig viktigere. I 1952 var flyplassen i Bodø ferdig. En «Midnattsoltur» med SAS til Bodø ble et markedsmessig begrep. Dette er i seg selv en annen historie, men sola sto sentralt i bildet, og som tidligere ordfører Ida Pinnerød sa i et intervju med NRK: «Alle jeg har snakket med tilkjennegir at de har gode følelser for sola til Bodø.»
Kilder
- «Bodøboka», Thoralf Fagertun og Morten Wintervold (red.), s.11. Boka er utgitt med støtte fra kunstprosjektet Bodøhistorier og stiftelsen Fritt Ord.
- Nordlandsposten 1. oktober 1958 og Bodø kommunestyre, sak 410, 1958
- Jan Eide, heraldiker 2025
- Sak 410/58, Bodø kommunestyre
- Bodø kommunestyre, sak 410, 1958
- Nordlands Framtid, 11. oktober 1958
- Nordlands Framtid, 25. juli 1959
- NRK, 17. november 2015, «Dette betyr Bodøs kommunevåpen»
Om forfatteren
Per Arvid Tellemann, f. 1944, er oppvokst på Stokmarknes og i Oslo. Han har eksamen fra Luftkrigsskolen og hovedfag i historie fra Nord universitet. I sitt yrkesaktive liv har han hatt forskjellige roller i Luftforsvaret, sivil luftfart og Norsk Luftfartsmuseum. Tellemann har vært forfatter/ansvarlig for fem bøker, hovedsakelig med emner fra norsk luftfart.