Førjulstider i Plysjbyen
Ellen Margrethe Solstad
Jeg vet ikke helt hva som startet det.
Var det det tynne islaget på sølepyttene i ei enda uasfaltert gate? Var det sløret av mørket om morran, som gjorde at vi leita etter refleks i skuffa ute i gangen? Var det kanskje at mamma og pappa ventet på forsendelsen av kjøtt?
Mamma hadde bondefamilie sørpå, og pappa jobbet på jernbanen. Grei reisevei for en halv gris fra bygda nord i Østerdalen.
På balletten hos søster Ruth og nonnene gled vi umerkelig over fra tilfeldig sammensatte dansesekvenser til mer målrettede. Vi fikk plutselig roller. Og det ble lagt frem kostymer fra gamle juleforestillinger - kan dette passe?
Vi så tydeligere tegn. Kalenderen. Terje Nilsen beskrev det så godt mange år senere; vi så at den ble tynnere. Det var bare et par ark igjen. Vi begynte å glede oss til jul.
I skumringen, timene mellom middag og kvelds, ble det stadig mørkere utendørs. Vi sprang mellom husene, vi ungene i gata. At ukene stadig krøp nærmere desember, gikk ikke ubemerket hen. Vi begynte å fortelle hverandre julaften-minner. Vi skrev julegaveønsker på små notatblokker. Vi delte den samme forventningen. Kjente den igjen hos hverandre. Noen ganger ble det så kriblete i magen at vi måtte knise og gi oss over i julegledegrøsset.
Nede i kjelleren i Jentofts gate var det aktivitet. Der lå et halvt grisehode i ei bøtte. Jeg og søstrene mine grøsset over den stakkars grisen og dens ublide skjebne. Mamma og pappa var i full sving med å lage innmatpølser og fine pølser, sistnevnte til jul. Julesylte og rull ble møysommelig bært opp til videre oppbevaring. Særlig mamma var en ypperlig kokk, og ferdighetene satt i fingrene. Med kyndig sving over bakstebordet vokste haugen med «smurdlems», som med presisjon ble delt i sirlige trekanter og fryst ned i en romslig fryser på kvisten. Min mor er fra Østerdalen, og smurdlems er en egen type lefse fra hennes trakter.
Med seks personer i husholdningen var fryseren en relativt nymotens investering og medførte nærmest kjærkommen hverdagslykke. Seks brød om gangen. Rundstykker, loff og grovbrød ble lagt i ned i fryseren i egne kurver for orden og reda. Store stive leiver med flatbrød fikk pensjon i kottet på kvisten.
Når første desember inntraff, var adventskalenderen et faktum. Det ble også mer konkrete juleforberedelser. Nå kunne vi virkelig si at vi gledet oss til jul! På skolen kom julesangene. Julelenker ble klipt og limt etter årelang trening, og hengt på kryss og tvers i klasserommet. Roller til julespill ble utdelt, og med tunga i munnviken satte vi sammen doruller og glanspapir til engler, og mer eller mindre uangripelig julepynt- på skolens juleverksted. På speideren i kjelleren hos Frelsesarmeen øvde vi på Lucia-sangen. Evelyn speidermor var tidlig ute med Luciafeiring i Bodø. En av oss fikk bære kransen på hodet der vi besøkte gamlehjem og sykehjem. Vi toget av gårde med hvert vårt levende lys (og papprundinger på enden for beskyttelse fra rennende stearin) gjennom mørklagte rom og korridorer. Vi sang om stakkars Lucia som ikke ville gifte seg, hun som ga bort alt til de fattige og ble tatt av dage for sin godhet. Sangen fløy med unge jentestemmer gjennom gangene, der vi møtte et og annet par blanke blikk fra eldre beboere.
Å gå på skolen en morgen og vite at «i dag skal jeg bake pepperkaker når jeg kommer hjem» var en fin følelse. En egen glede i desember. Ut av en flatkjevla pepperkakedeig trykket jeg menn og koner og griser og små og store stjerner. Vi fikk alltid egen kakeboks, med vårt navn på. Egenbakte pepperkaker. De kunne nytes når jeg selv ville resten av desember. Jeg var egentlig ganske god på å spare. Når vi nærmet oss julaften, lå det ofte noen menner og koner og stjerner igjen i min boks. Mine søstre stod derimot ofte da med bedrøvelig tomme bokser, mens de skulte bort på min....
Fra gorojernet kom kaker, lagt opp i sirlige høyder. I den runde fine gule boksen med rosemalt mønster på lokket, tronet sirupssnipper med riktig bølgekant og skåldete mandler. Alt fra en husmor med æren og ferdighetene i behold. Pappa på sin side hadde koll på lutefisken, passe lutet. En hel kjelleretasje kom godt med. I potetkjelleren lå mandelen, gulrøtter, og rotgrønnsaker. Hyller av glass med syltetøy og saft.
Dette huset kunne i denne tilstanden være hvemsomhelst sin beredskapsvenn... (forøvrig utnevnt årets ord for 2024).
Siste skoledag før jul. Vi marsjerte av gårde til skolegudstjeneste i Domkirken. Ungene gikk på rekke og rad, fant plass på benken og ble minnet om å være stille. Når endelig alle hadde funnet ut av både luer, votter og skjerf, var det bare en og anna skrapelyd fra vintersko mot tregulvet og klapring mot ovnsrørene under benkene samt småhvisking, nys, host og kremt som måtte gjøres unna før vi var passe lydhøre for presten. Det var ofte presten Rostrup, som med sin bløde sørlandsdialekt skulle forsøke å si noen velvalgte ord til snufsete unger som satt der med sjokolade fra adventskalenderen som frokost i magesekken. Ved koret stod to høyreiste nyfelte juletrær, behørig utrustet med julelys, glitter og julekurver.
Det er forresten en egen trekk der fremme i koret i kirka. Det har jeg selv erfart og ofte angret på at jeg ikke valgte en ulloverdel istedenfor lettsindig fintøy under konserter senere i voksen alder. Denne lille trekken ga imidlertid glitter og stas bevegelse, julekuler snurret sakte i kirkebrisen, og glitteret lot seg føre med i valsen.
Jeg elsket det. De eide en aura av glede. Jeg sank ned på benken, og lot meg fange av all stasen. «Deilig er jorden». Med nærmere full Domkirke steg barnesangen til uante høyder, svinset innom hullene i taket og la seg rundt som en varmende glans av julestemning mellom oss. Jeg glemte uroen på benken, unger som prøvde å fange oppmerksomheten til sidemannen med tisking og hvisking, og strenge miner fra lærerne. Kanskje jeg tenkte at «nå er det snart jul», denne helt egne forventningen som enda skulle få henge ved noen få dager til.
En lørdag morgen, i adventstida, kom min mor med hentelapp til oss jentene. Kunne vi dra ned til posthuset? Ute hadde det snødd. Det lå hvit snill snø over hele byen. Vinden, denne byens evige trofaste, hadde for en gangs skyld forsovet seg. Utrustet med nyervervet postens offisielle hentelapp sprang Berit, Gunn-Randi og jeg ned i hagen og fant frem sparken. Det var like før jul (omtrent som Per Asplin innleder Putti Plutti Pott-fortellingen) og mer julete vær kunne ingen oppdrive. De gamle husene i Plysjbyen skapte en særegen julestemning med sine smårutete vinduer og nysnø på hver gjerdestolpe. Det knitret under skosålene. Sparken suste velvillig ned Jentofts gate, Fredensborgveien og så gjennom Frithjof Andersens lille smugvei mot Solparken. Med lattermilde, bråkete småjenter som motor. Med hentelappen høyt hevet i hånda smatt vi opp trappa og inn i køen på Posthuset. Her var det flere i samme ærend. Det var alltid morsomt å se på folk. Noen var fine fruer med permanent (sikkert ny til jul) og pels. Noen eldre menn, med parkas og skinnhansker. Et par unger til, kanskje utsendt i samme ærend som oss. Noen møtte kjente. Praten gikk høylytt og gemyttlig for seg. Til slutt ble det vår tur. Pakken var fra tante i Lofoten. Hun hadde det forresten med å lage morsomme pakker. Et år hadde hun pakket lester inn i doruller. Det medførte spekulasjon dagene før jul. Hva kunne det være? Vi la den store grå pakken på den ventende sparken, og det ble en lystig hjemtur. Veien hjem gikk på skinner, mens vi spekulerte høylytt på hva pakken inneholdt.
Så var det julevask i heimen og teppene sin tur. Vi dro dem ned trappa og slepte dem ut i nysnøen. Med piassavakosten klar til dyst og vinterstøvletter på beina tråkket vi rundt i hagen på teppets bakside. Vi marsjerte gjerne i takt mens vi sang. Siste Abba-låten kanskje. Eller vi prøvde spørre hverandre ut - hva gir du meg i julegave? Kanskje vi lyktes i at noen røpte seg?
Kvelden før julaften var det mye spenning i små kropper. Julegaven til venner i gata var levert. Under kveldsmaten kunne vi knapt sitte stille. Juletreet stod grønt og in natura i stua, ingen pynt på treet før vi hadde lagt oss. Det var tradisjon, og noe som ikke ble endret før vi vi var så store at det var mer moro å pynte det sammen. Julaften. Å for en dag. Og den var i morgen!
Om forfatteren
Ellen Margrethe Solstad er født i Bodø i 1965. Hun jobber som lærer og spesialpedagog ved Aspåsen skole. Ellen er en aktiv sanger, både i Bodø Domkor og sammen med andre musikere og band. I 2019 ga Solstad og Marit Ellisiv Bakken (illustratør/kunstner) ut boka «Høre til på jorda» (Vigmostad & Bjørke AS). Den handler om de sårbare artene våre og presset de nå er under.