Bodøsaken 1819-1821
.png)
av Ole Henrik Iversen
SMUGLERAFFÆREN SOM SATTE BODØ PÅ VERDENSKARTET
Bakteppe
Fisk fra Lofoten og Nord-Norge hadde lenge vært en inntektsbringende handelsvare, også utenfor Norges grenser. I London så et av de større handelshusene betydelig økonomisk vinning i å skipe brennevin og tobakk med mer til Nord-Norge. Planen var å selge varene her uten at de skulle fortolles. For salgssummen skulle de så kjøpe billig fisk som skulle skipes til Italia og selges med stor fortjeneste, også det uten å bli fortollet. Dette forventet en å lykkes med siden Nord-Norge i ble oppfattet som «lovløst» land hvor smugleroperasjoner i lengre tid hadde funnet sted. Dessuten var det allerede en kontaktperson i Bodø de kunne samarbeide med, Carl Johan Gerss. Gerss kom til Bodø fra London allerede i 1814, utstyrt med engelske penger, og med en klar plan om å drive forretningsvirksomhet i distriktet. Den senere avslørte brevveksling mellom handelshuset Everth&Co og Gerss viste klart at opplegget var basert på smugling. Og bak Everth & Co var et større bankierfirma med mektige menn i ledelsen. Disse sto for finansiering og risiko men skulle også ha fortjenesten av operasjonen.
Smugleroperasjonen iverksettes
Med 14000 pund ble 3 fartøyer klargjort og varer kjøpt inn i London og Antwerpen. Fartøyene var «Commerce d`Anwers», briggen «St.John» og skonnerten «Forsøget».
Først kom «Commerce d`Anwers» til Bodø den 18. mai 1818. Skipperen oppga at han skulle på hvalfangst, men de følgende dager ble det smuglet i land betydelige mengder rom og tobakk. Dette lot seg gjøre etter at tollvesenets vaktmann ble skjenket full og vaktpersonalet på Nyholmen jaget derfra. Like fullt klarte toller Helliesen å beslaglegge 10 fat rom og 6 ½ kasse tobakk. Etter dette forlot «Commerce d`Anwers» Bodø. Den skulle seile til Ishavet for å jakte hval. Dette ble en fiasko, -etter sigende fordi hvalen var for vill! I stedet seilte fartøyet til Arkhangelsk hvor det lastet rug og ankom med lasten til Bodø 9. november.
Briggen «St.John» kom inn Vestfjorden i slutten av juni men gikk på grunn ved Røst den 29. juni. Skadene var små og det ble holdt auksjon over «vraket» den 24.juli. Tilslaget fikk gjestgiver Lorck fra Storvågan. Han var en av Gerss sine samarbeidspartnere. Toller Helliesen hadde fått underretning om grunnstøtingen og reiste til Røst hvor han konstaterte at konnossementet var falskt. Dessuten hadde allerede en del av varene blitt lastet over i småbåter tilhørende Gerss og videresolgt til kjøpmenn rundt om i Lofoten.
Det tredje av fartøyene, «Forsøget», kom til Storvågan den 7. august. Der ble lasten i all hemmelighet brakt i land og inn i pakkhusene til Lorck. Etter lossingen seilte «Forsøget» til Røst, tok om bord en del av varene fra «St.John» og seilte til Bodø. Ved ankomst til Bodø sørget toller Helliesen for at skipslukene umiddelbart ble forseglet.
Helliesen traff også på en russisk galeas «Oscar» med styrmannen fra «St.John» som skipper. Den hadde planer om å forlate landet med noen norske sjøfolk som «fanger». Disse var informanter for Helliesen og måtte føres ut av landet for ikke å røpe for mye omkring smuglingen.
Gerss hevdet at han mente å fortolle lasten, men at skuten så rømte. Men det hele var avtalt spill. Skipet kom ut for storm i Vestfjorden, holdt på å forlise og måtte gå inn til Ørsvåg. Der fikk Helliesen lasten beslaglagt og mannskapet ført til Bodø. Under forhør opptrådte skipperen voldsomt, rev i stykker skipsjournalen og ga forklaringer som var kompromitterende og ikke stemte overens med forklaringene Gerss hadde gitt. David Stead var en kompanjong av John Everth. Brevveksling mellom Everth og Stead bekreftet også det hele. De norske sjøfolkene måtte «forsvinne» og ved ankomst til England skulle de si at uvær hadde brakt dem ut av kurs.
Høsten 1819 bodde Everth hos Gerss på Nyholmen. Nå ble imidlertid Gerss bli kastet ut av siden Helliesen var blitt beordret til å bosette seg der. Da fogden kom og skulle kaste ut Gerss befant også Everth og skipperen på Commerce d` Ànwers seg på Nyholmen. Ved utkastelsen oppsto håndgemeng og lensmannen arresterte derfor Everth. I de påfølgende dager ble også Gerss, skipperen og flere matroser arrestert. Gerss ble snart løslatt.
Everth påberopte seg å ikke kunne arresteres som britisk statsborger. Han klaget også over fengslingsforholdene til tross for at lensmann Løkke hadde latt han være i arrest i sin beste stue. Han fikk både motta besøk og skrive brev, dog bare på norsk. Men i sin forklaring sa Everth at det var fogden som hadde opptrådt truende og svingt sabelen, videre sa han at han ikke fikk tilgang til de levnetsmidler han ba om og at han ikke engang fikk halm til å ligge på. I brev til handelsforbindelser i England viste han til kummerlige forhold og overdrev kraftig. Everth fikk oppnevnt tolk, men ble sittende fengslet til 22. november. Da ble han frigitt mot kausjon.
Everth forble i Bodø og i løpet av vinteren 1820 samlet han mannskapene sine og iverksatte en rømningsoperasjon som også Gerss var med på. 28. februar overfalt han vaktene på Nyholmen, tok lensmann og vakter som gisler, brøt opp pakkhusene, tok ut varer og lastet dem om bord i Commerce d Ànvers og Forsøget. Båtene satte kurs for England, mens gislene ble satt av i en småbåt da de var kommet ut til øyene. Der kom de seg velberget i land. Fartøyene seilte til England hvor last og fartøyer ble solgt.
En slu advokat
Forretningsforbindelsene i London begynte å få kalde føtter og engasjerte den slu advokaten Francis Denovan som agent og for å få Everth ut av uføret. Han kontaktet den britiske utsending i Stockholm med krav om løslatelse og erstatning for urettmessig fengsling. Den britiske utsending kontaktet utenriksminister grev Engstrøm som konfererte med kongen og henvendte seg deretter til den norske statsminister Peder Anker.
I tiden som fulgte kom det en serie henvendelser fra Denovan til den britiske utsendingen med falske beskyldninger og krav om erstatning. Imidlertid hadde statsminister Peder Anker fått rapport om den inntrufne rømningen. Dette ble meddelt britene via utenriksminister Engstrøm. Reaksjonen var at Everth ikke kunne straffes for dette i England.
Denovan så det nå hensiktsmessig å droppe Everths sak som var basert på omfattende løgn og bedrag. Han gikk likevel videre og trakk fram Stead som den egentlige eier av varepartiene.
Sommeren 1820 forelå omsider en helhetlig norsk utredning av saken, men før den ble avsendt klarte Denovan å skaffe seg innsyn i utredningen. Basert på denne informasjonen produserte han nye dokumenter som ikke ville bli slått i hjel av den norske dokumentasjonen. De nye forfalskede dokumentene ble så oversendt britisk UD hvor Lord Castlereigh gjorde seg opp sin mening basert på disse.
Storbritannia tvinger Sverige - Norge til underkastelse
Høsten 1820 ble kongen via den britiske utsending overlevert en note med krav om øyeblikkelig utlevering av varene som tilhørte Stead. Noten med de framlagte dokumenter syntes ekte siden den stammet fra det britiske utenriksdepartement. Noten ble videresendt til den norske regjering. Dette resulterte i regjeringsmøte hvor det ble besluttet at hele varebeholdningen skulle utleveres.
I en note ble det ramset opp en rekke beskyldninger og det ble truet med at det kunne bli brudd på all handelsvirksomhet med Norge. Helliesen ble beskyldt for å ha vært bestikkelig og ha holdt igjen fartøyer med store tap for eierne.
Den britiske utsending i Stocholm fortsatte sitt korstog og sendte så en ny note hvor han igjen truet med at alle handelsforbindelser med Sverige-Norge kunne bli brutt samt at forbindelsen mellom kongehusene sto i fare. Det dukket dessuten opp påstand om at det skulle ha blitt laget en underjordisk tunnel inn i lagrene på Nyholmen hvor en mengde varer skulle ha blitt stjålet og ødelagt.
Senere på høsten ble en omfattende utredning av Bodøsaken lagt fram for kongen av den norske regjering. Dokumentet ble oversatt til engelsk og overlevert den britiske utsending, men hverken han eller utenriksminister Engstrøm gjorde noe for å nyansere saken. De var begge overbevist om at britiske interesser var blitt skadelidende.
Lord Castlereigh presset på for en endelig avgjørelse i saken men påpekte at det måtte fremmes rettsmessige krav. Likevel ble det i mars 1821 overlevert økonomiske krav med hele 45 tvilsomme bilag. I ett av bilagene ble det hevdet at rotter skulle ha spist opp 600 av de 2000 lagrede tønner med korn.
Dette førte til et norsk regjeringsmøte i begynnelsen av mai hvor kravet på 39303 pund ble presentert. I møtet ble det framsatt et norsk motkrav på skyldig toll men det ble anbefalt et mindre beløp i erstatning og 6000 spesidaler i tollfrihet.
Tilbudet ble avvist og i et nytt regjeringsmøte ble det foreslått å øke størrelsen på tollfrihet til 20 000 spesidaler. Også dette tilbudet ble avvist og Engstrøm informerte da kongen om den fortvilte situasjonen. Kongen påla Engstrøm å forhandle med den britiske utsending og deretter legge fram et ultimatum til sakens avgjørelse.
Den 21. juni ble forhandlingene avsluttet med et sluttresultat i henhold til ultimatumet. Erstatningen endte på 18 000 pund hvorav 2500 pund skulle utbetales kontant, resten i tollfrihet. Videre ble det besluttet at alle tiltaler og beslag skulle oppheves.
-
Den svensk-norske kongen Karl Johan, her avbildet som Norges konge, ga etter for det britiske kravet om erstatning i Bodøsaken. Maleri: Cathrine Engelhart Amyot. -
Grev Gustaf af Wetterstedt var en av de sentrale personer i saken fra svensk side. -
Fra norsk side var statssekretær, senere minister, Poul Christian Holst sentral i sluttfasen av Bodøsaken Det var han som forhandlet med smuglernes representant Francis Garden Denovan. -
Herman Wedel-Jarlsberg (1779-1840) malt av Asta Nørregaard 1914 etter en original av Olof Johan Södermark fra 1829. Maleriet tilhører Oslo museum. Foto: DigitaltMuseum.
.jpeg)
Hva kostet denne urettmessige smugleraffæren den norske stat?
Å fastslå størrelsen på statens utgifter i forhold til dagens kroneverdi er ikke enkelt. Norges Bank anbefaler å sette kostnaden prosentuelt opp mot Brutto Nasjonalprodukt (BNP) i 1821, for så å se hvilken størrelse den ville hatt opp mot vårt BNP i dag. Dette har Norges Bank gjort og svaret ble at Bodøsaken kostet Norge ca 13,5 milliarder kroner!
Forfatter: Ole Henrik Iversen
- Hæroffiser 1970-1994, 2000-2004
- Fylkesberedskapssjef 1994-2000
- Kommandant Nyholms Skandse 2002-2024