Bodømann under britisk flagg - WW1
Hans-Gunnar Eldorsen
På slutten av første verdenskrig ble en 27 år gammel sjømann fra Straumøya hardt kvestet av en granatsplint i ei skyttergrav i Frankrike. Hvordan kom han seg dit og hvordan gikk det med ham?
Paul Dreyer Jensen fra Straumøya
Paul ble født 28. mars 1890 og vokste opp på gården Ner-Hello med faren Jens Sivertsen og mora Hanna Kristine Karoline Larsdatter fra Snekkervika. Foreldrene giftet seg i 1881. Hanna var av dem som ikke skydde noe arbeid, når mannfolkene var i Lofoten var det hun som stod for slakting og flåing av dyrene.
Da faren døde i 1913 hadde mora født 15 barn. Den yngste var bare seks år da faren falt fra. Mora overtok gårdsdriften og satt med den til hun døde i 1933, da tok dattera Jenny Helden over driften. Eldstebroren Johan Helden bodde også hjemme og hjalp til.
Paul Dreyer Jensen reiste til sjøs i sin ungdom. Da krigen brøt ut befant han seg i England og seilte med et britisk handelsskip. Han var forlovet med ei engelsk kvinne, og hadde planer om slå seg ned i England. Paul skulle ta styrmannseksamen i 1914, men ble hindret av krigsutbruddet. Da britene åpnet opp for at utlendinger kunne verve seg, grep han muligheten og vervet seg til soldat. Paul var ikke eneste nordmann som meldte seg. Vi regner med at opp mot 20.000 norske og norskætta soldater deltok i første verdenskrig, hvorav tre til fem tusen var norske borgere.
Hele 24 norske sykepleiere deltok i krigen, på begge sider. Fem sykepleiere reiste til tyske feltsykehus ved Østfronten og 19 til militærsykehus i London. Hvor mange nordmenn som døde, er vanskelig å slå fast med sikkerhet. Vi kjenner til at 1. 162 nordmenn ble registrert drept, mens 943 forsvant sporløst på sjøen.
Paul Dreyer Jensen meldte seg som frivillig i desember 1916 på vervekontoret i Kingston upon Hull, og kom i East Yorkshire regiments 3. og 13. bataljon. Om det var forloveden som fikk han til å verve seg vites ikke. Den britiske stat hadde kvinnelige «lokkeduer»; kvinner som skulle forsøke å verve mannskap til krigstjeneste. Vi vet ikke om hans forlovede var en av dem.
Første verdenskrig
var en verdensomspennende storkrig med utgangspunkt i Europa. Krigen varte fra 1914 til 1918, og to store allianser stod mot hverandre. På den ene siden var Frankrike, Russland og Storbritannia, og fra 1917 USA, de sentrale aktørene. Denne alliansen ble kalt ententemaktene eller de allierte. På den andre siden var det Tyskland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket. Denne alliansen ble kalt sentralmaktene eller trippelalliansen.
-
Europa før 1. verdenskrig. De to keiserrikene Tyskland og Østerrike-Ungarn dekker størsteparten av Sentral- og Øst-Europa. Det skulle bare vare fem år før alt var endret. -
Europa etter 1. verdenskrig. De baltiske landene - Estland, Latvia og Litauen, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og Ungarn fikk sin sjølstendighet. Keiseren i Wien var en stor taper, han mistet enorme landområder. Tyskland, som ikke lenger var et keiserdømme, ble også kraftig redusert. Det osmanske riket gikk i oppløsning, og staten ble Tyrkia etablert i 1923.
Døden i skyttergravene
Første verdenskrig er ansett som en av de dødeligste konflikter i nyere tid. Det totale antall drepte soldater og sivile er anslått til nærmere 18 millioner. Flere teknologiske nyvinninger som fly, ubåter, stridsvogner og giftgass ble tatt i bruk, og gjorde den første globale og moderne industrielle krig så dødelig.
-
Saniteten bærer en hardt skadet soldat gjennom gjørmehavet. -
Skyttergravene var et inferno av gjørme, slit og død. Britiske soldater med den typiske stålhjelmen.
Kampene foregikk i all hovedsak på det europeiske kontinent, men krigen og dens konsekvenser spredte seg også til Midtøsten, Afrika, deler av Asia og verdenshavene. Allerede i løpet av krigens første år ble provisoriske skyttergraver bygget langs fronten, og etter hvert strakk de seg fra den engelske kanal til den sveitsiske grensen.
Paul kjempet i Frankrike
Paul kom til Frankrike i 1917 og deltok i flere slag bl.a. det andre slaget om Ancre, slaget langs elven Scarpe og i skogen Oppy. Den 8. februar 1918 ble 13. bataljon oppløst og soldatene ble fordelt i andre kompanier innen East Yorkshire regiments. Her deltok han i slaget om Estaires og forsvaret av Nieppe skogen.
Under angrepet ved La Becque, bare noen dager før krigen var over, sto han i ei skyttergrav da han hørte et skrik ved siden av seg. Da var en annen soldat blitt truffet av en kule eller splint. Paul snudde seg brått rundt og ble truffet av en granatsplint som gikk gjennom hodet og rev ut begge øynene hans.
Han ble fraktet til England og havnet på St. Dunstan’s, et hjem for blinde soldater utenfor London. Der tilbrakte han nesten tre år med nerveproblemer, og måtte læres opp til å klare seg som blind. Hans engelske forlovede forlot ham da han kom kvestet tilbake til henne.
St. Dunstan's Hostel for Blind Soldiers and Sailors
I 1914 ble St. Dunstan's Hostel for Blind Soldiers and Sailors grunnlagt av Sir Arthur Pearson, forfatter av Victory Over Blindness. Tanken var å skape et herberge til skadde soldater for "å lære å være blind" etter sykehusbehandlinga.
Organisasjonens hovedvekt var trening med forskjellige teknologier slik at mennene kunne utnytte sine ferdigheter. Tilpassede skrivemaskiner, lommeur og telefoner skulle oppmuntre dem til egen sysselsetting. St Dunstan's ble ofte omtalt i avisene og tiltrakk seg mye offentlig sympati.
-
Lommeur som ble brukt i opplæring på St. Dunstan's Hostel. Den blinde kunne kjenne på viserne og tallene var opphevet på metallplata. Det samme gjaldt sjølvsagt også punktskriften. -
Blindesykehuset laget også postkort som viste behandlingen av de skadde. De blinde soldatene ble flere ganger sendt til et kysthotell for å gjenvinne helsa. Her fikk de god pleie og frisk sjøluft, før opptreninga startet opp igjen på St. Dunstan's. -
Jakkemerker fra St. Dunstan's Hostel for Blind Soldiers and Sailors. Første verdenskrig var grusom og mange soldater havnet her til slutt for å bli omskolert til et sivilt liv som blind. Grunnlagt av Sir Arthur Pearson, forfatter av Victory Over Blindness. -
Våpnene ble lagt ned i 1918
Det var først etter USAs inntreden i krigen at de allierte kunne gjennomføre en serie vellykkede offensiver sommeren og høsten 1918. Den allierte framgangen på slagmarken sammenfalt med intern uro i Tyskland, og 11. november 1918 ble det undertegnet en våpenstillstandsavtale mellom de to alliansene.
I 1919 ble det inngått en fredsavtale mellom de allierte og det beseirede Tyskland, seinere kjent som Versailles-traktaten. I den såkalte krigsskyldsparagrafen ble ansvaret for utbruddet av krigen ensidig lagt på Tyskland. Tyskland ble tvunget til å utbetale store summer i krigsskadeerstatning til sine motstandere. I tillegg måtte landet tilbakeføre grenseområdene Alsace-Lorraine (tysk Elsass-Lothringen) til Frankrike samt oppgi flere av sine kolonier i Afrika og Asia.
Norge var nøytralt
Norge var nøytralt hele krigen, men ved krigsutbruddet i 1914 mobiliserte norske myndigheter soldater på flere militæranlegg. Nøytralitetsvernet fortsatte gjennom hele krigen. Arbeidet med stillinger, brakker og forsvarsanlegg ble forsert. Særlig kystfortene ble i mange tilfeller utvidet, og det ble anlagt to nye fort for å styrke forsvaret av Kristiania og Marinens hovedbase i Horten, henholdsvis på Bolærne og Rauøy.
Så hvorfor falt ingen av de krigførende partene for fristelsen til å ta kontroll over Norge da krigen startet? Landet hadde tross alt ingen betydelig militærmakt å snakke om. Men et angrep på et nøytralt land var fremdeles ansett som brudd på internasjonal etikk og moral, det var noe en ikke gjorde uten å tape ansikt og anseelse i internasjonal sammenheng, og da kanskje mest av alt i USAs øyne som også var nøytral på lik linje med Norge, Nederland, Sverige og Danmark. Dessuten ville en okkupasjon tatt store ressurser bort fra slagmarkene på kontinentet og krevd ei hel marineflåte bare for å sikre deler av kysten. Kanskje ville det presset våre nabostater Danmark og Sverige til å velge side i krigen, og det var noe ingen ønsket.
Første verdenskrig fikk, til tross for nøytraliteten, store følger for Norge. Både fordi landet var så nært knyttet til internasjonal handel, og fordi krigens behov skapte økt etterspørsel etter norske varer og tjenester i utlandet. Her hjemme måtte vi dessuten produsere flere varer som vi trengte sjøl ettersom tilbudet fra Europa stupte.
Hjem til Norge og Straumøya
Den 28. juni 1921 reiste Paul Dreyer Jensen tilbake til Norge og Bodø der han levde på gården Hellen (Ner-Hello) som lå på Straumøya i Bodin. Da mora døde i 1933 overtok Pauls to år yngre søster Jenny drifta på gården. Ettersom han var blind var han blitt umyndiggjort, men Paul fikk likevel skjøte på gården i 1936. Året etter ble gården delt mellom han og broren Oskar. I praksis ble den drevet av Jenny.
De siste årene hans begynte imidlertid seinvirkningene av krigen å vise seg mer og mer. Paul fikk tilbake nerveproblemene og innbilte seg at han så fiender med våpen. Han kunne kaste seg i dekning hvis han hørte høye lyder. Britisk krigspensjon mottok Paul helt til han døde 30. april 1952. Etter Pauls død i 1952, drev Jenny Helden hans del av gården fram til 1969 da flyttet hun til en trygdeleilighet i Rønvika.
Paul fikk flere medaljer for sin innsats på britisk side
Silver War Badge ble utstedt i Storbritannia og det britiske imperiet til servicepersonell som hadde blitt ærefullt utskrevet på grunn av sår eller sykdom fra militærtjeneste i første verdenskrig.
Den britiske krigsmedaljen - en kampanjemedalje fra Storbritannia som ble tildelt alle menn og kvinner fra britiske styrker i første verdenskrig som enten tjente aktivt i minst fire uker eller døde under krigen, dvs post mortem. Tjenestemedaljen for å ha tjenestegjort utenfor Storbritannia mellom 5. august 1914 og 11. november 1918.
-
Silver War Badge ble utstedt til de som hadde blitt ærefullt utskrevet fra militærtjeneste på grunn av sår eller sykdom. -
Den britiske krigsmedaljen er en kampanjemedalje fra Storbritannia som ble tildelt offiserer og menn og kvinner fra britiske og keiserlige styrker for tjeneste i første verdenskrig. -
Tjenstemedaljen for å ha tjenestegjort utenfor Storbritannia mellom 5. august 1914 og 11. november 1918 -
Paul Jenssens dødsannonse i Nordlandsposten, fredag 2. mai 1952
| USA | 11 000 |
| Canada | 3 000 |
| New Zealand | 250 |
| Frankrike *) | 150 |
| Storbritania | 100 |
| Tyskland | 100 |
| Norge ca **) | 4 000 |
| Totalt ca | 18 600 |
' *) Fremmedlegionen
' **) mellom 3 000 og 5 000
Kilder:
Norgeshistorie
St. Dunstans hospital
Slekt og Data
East Yorkshire Regiment
National Army Museum
East Yorkshire Local History Society
Bodin bygdebok
Hans-Gunnar Eldorsen, f. 1963, er en kjent numismatiker og har gitt ut flere skrifter om mynter og pengesedler. Han bor i Bodø og jobber innen byggenæringen. Eldorsen skrev i Kjenn Bodø i august om Hans Geelmuyden og Bodøs første pengeseddel.