Bodøgutten som ble major i Belgisk Kongo
Hans-Gunnar Eldorsen
Einar Johannes Andersen Hunstad 09.12.1883-12.07.1935
Einar Hunstad ble født på Hunstadgården i Bodin. Gården har røtter tilbake til 1770 årene. Farfar Anders Andersen kjøpte gården i 1839, og hans sønn Nikolai videreførte gården og tok senere etternavnet Hunstad som familienavn.
Einars mor het Jensine Fredrikke Johansdatter Andersen Hunstad og var født i Brønnøya i Helligvær i 1852.. Faren Nikolai Fredrik Andersen Hunstad ble født på Hunstad i 1850. Begge foreldrene var fra Bodin, og de giftet seg sommeren 1875 i Bodin kirke. Einar ble født 9. desember 1883 og vokste opp i en stor søskenflokk. Han var nummer seks av totalt tolv søsken. Faren døde i 1915 og mora i 1916.
I folketellinga 1900 kan vi lese at han var skoleelev og bodde i Storgata 58. Einar tok artium i Bodø, deretter gikk han ett år på krigsskolen og ble uteksaminert som vernepliktig offiser i november 1905. Første jobb var som huslærer i to år hos en familie i Sogn. Men det var Einar Hunstads opplevelser i den belgiske Kongo-kolonien som er kjernen i vår fortelling.
Kongos historie
Området som i dag er Republikken Kongo var opprinnelig befolket av et jeger- og sankersamfunn. For rundt 2000 år siden migrerte bantu-talende folkeslag til området, og brakte med seg en jernalderkultur. Denne kulturen ble med tiden mer sentralisert og små kongedømmer ble etter hvert store.
For 1000 år siden oppstod kongeriket Kongo, som strakte seg over store deler av dagens Republikken Kongo og Angola, samt en god del av Den demokratiske republikken Kongo.
Kystområdet ble utforsket av portugiserne sist på 1400-tallet, og fra 1600-tallet ble det opprettet franske handelsstasjoner.
Afrika ble delt opp av europeerne på 1800-tallet. Kappløpet om Afrika var europeernes imperialistiske kamp om landområder og ressurser. Under Berlinkonferansen 1884-85 ble Frankrike og Belgia enig om hvordan de skulle trekke grensene i Kongo. Frankrikes område fikk navnet Fransk Kongo. Dette omfattet områder som i dag er Gabon og Republikken Kongo. Mens den belgiske kong Leopold 2. fikk Fristaten Kongo som sin personlige koloni. Under kongens styre ble mange deler av landet lisensiert bort til store selskaper.
Mye av internasjonal oppmerksomhet i samtid og ettertid ble rettet mot den hardhendte utbyttingen i Fristaten Kongo som varte fra 1885 til 1908. Metodene som ble brukt i kongens koloni, for å skaffe størst mulig fortjeneste på elfenben, slaver og gummi, var grusomme. Flere tusen flyktet fra Leopolds Kongo for å unnslippe brutaliteten der.
Nordmenn i kong Leopolds Fristaten Kongo
Totalt 54 norske offiserer og 5 norske leger dro til Kongo mellom 1893 og 1908. Minst 48 stykker til undersøkte mulighetene for å gå i kolonitjeneste uten å reise ut.
Omtrent 150 menige og sjøfolk lot seg verve til den mest beryktede kolonien av dem alle: Fristaten Kongo. Norske myndigheter, industrilederen Christian Thams og Belgias konsul i Norge deltok også i rekrutteringa og støttet alle som ville verve seg.
En særskilt vervekampanje rettet seg mot jurister. Etter en kort innføring i Kong Leopolds styresett ble de sendt ned til Afrika for å bekle særlig anklager- og dommervervene.
Pr. i dag har vi registrert 234 nordmenn som vervet seg, men det var sikkert flere.
Samtidig var det økonomiske interesser som motiverte Norges diplomatiske relasjoner til Fristaten Kongo, blant annet ble en handelsavtale inngått kort tid etter Berlinkonferansen. Etter hvert som brutaliteten i Leopolds regime ble avdekket, og særlig etter at diplomaten Roger Casement skrev Kongorapporten i 1904, begynte den norske opinionen gradvis å snu. Likevel var reaksjonen på de britiske anklagene mot Leopold preget av skepsis, og den norske regjeringen valgte en passiv tilnærming til situasjonen.
Belgia overtok kolonistyret
I 1908 krevde den belgiske regjeringen at kongen avsto landområdet til Belgia. Staten ble etter dette kjent som Belgisk Kongo. Selv om direkte slaveri og nedslaktning av mennesker ble stanset under Fristaten Kongo (1885–1908), var det en videreføring av undertrykkelse og rasistisk ideologi i Belgisk Kongo.
Eksempelvis kan det nevnes at det var tre rangeringer av mennesker. Først de hvite (les blanches), så utviklede svarte (les noir évolués) og til slutt stammene eller ikke-utviklede svarte (les noir non évolués), som utgjorde flertallet. De utviklede svarte var «sivilisasjonsprosjektet» i Belgisk Kongo der koloniherrer så muligheten for å gi utdanning, helsevesen og europeisk levesett til en liten del av den kongolesiske befolkningen, som gradvis skulle ta over rollen som ledere.
I tillegg skilte Belgisk Kongo på landrettigheter der øverste konsesjon gikk til statseide (belgiske) interesser, videre til individer eller kommersielle interesser som kunne drive med profitt (belgiske og andre europeiske selskaper) og til slutt land som ble drevet av tradisjonelle høvdingsamfunn. Dette og mange andre administrative og politiske skiller skapte ringvirkninger for politikken som skulle videreføres i Kongo etter frigjøring.
Utbygging av byene og industrien skjøt også fart i denne perioden. Byer som Léopoldville (Kinshasa), Stanleyville (Kisangani), Élisabethville (Lubumbashi) og Costermansville (Bukavu) ble radikalt transformert til delvis europeiske byer i arkitektur og infrastruktur, mens store områder var bebodd av kongolesere som enten befant seg i kategorien «utviklet» eller «ikke-utviklet». Dette preger bosetningene og byene den dag i dag.
Industrien ble helt sentral for økonomien i kolonien. Særlig var det Katanga-provinsen i sør som var svært lukrativ med blant annet uran, kopper, kobolt, gull, tinn og andre verdifulle mineraler som ble brukt i både militære formål og vestlige industrier. Katanga-provinsen skulle også bli den regionen Belgia tviholdt mest på, da løsrivelsesprosessene startet på slutten av 1950-tallet.
Einar Hunstads tjeneste i Belgisk Kongo
Einar var reserveløytnant i det norske artilleriet da han underskrev et engasjement for kolonien i Kongo i 1908. Han ble tatt opp som sekondløytnant 1. april 1909. Ved ankomst til Boma 20. april ble han tilknyttet hæren og ble løytnant på festningen Shinkakasa, etter ett år ble han tildelt Maniema sonen og dro til Kasongo 24. juni 1910.
Den 29. september flyttet han til Lowa posten. Han returnerte til Kasongo 23. januar 1911. Den 5. april ble han overført til Lokanduleiren. Da tjenesteperioden var ferdig dro Einar tilbake til Boma og 26. oktober 1911 fikk han permisjon et halvår og dro hjem.
Han kom tilbake 6. april 1912 og var i Boma som løytnant til 16. desember, da ble han sendt ut på et spesialoppdrag til Ueledistriktet. Grunnen til dette oppdraget var at han snakket tre afrikanske språk flytende. I 1914 var han i tjeneste i Lisala og utnevnt til leder av Bengala-kompaniet.
Etter at første verdenskrig brøt ut i Belgia og Afrika ble han sendt til østfronten i kolonien. Einar deltok i forsvaret av østgrensa og fikk rang av kaptein 15. november 1915. Han ankom Lusambo 27. januar og tok kommandoen over Sankuru Key 20. mars.
Da krigen var over vendte han tilbake til Boma hvor han overtok kommandoen over artilleriet og ingeniør-vesenet ved Shinkakasa og forsvaret av Lower River i 1919. Han fullførte sin 3. periode der den 30. mars 1921. Den 7. juni 1920 fikk han en sønn med datter av overhodet i en lokal stamme. Sønnen fikk navnet Jean Hunstad, og da Einar og sønnen forlot Kongo ble mora igjen. Sønnen ble etter hvert en kjent jazzmusiker i Belgia, han døde i 1973 og etterlot seg tre barn.
Hunstad var hjemme en tur i juli 1921 og ble da intervjuet av Nordlandsposten om sin tjeneste i Kongo. Her fortalte han om jakt på elefanter, flodhester, neshorn, krokodiller, løver og giraffer. «Det er et eldorado for jegere» sa han.
Da han kom tilbake etter endt permisjon, begynte han sin 4. periode og var kommandant på Shinkakasa fort.
I februar 1923 ble han sendt til Stanleyville hvor han avsluttet sin koloniale karriere 5. oktober 1924.
-
Ordre Royal du Lion – Ridder av Den kongelige Løveorden -
Ordre de la Couronne – Kroneordenen -
Médaille commémorative des campagnes d'Afrique 1914–1917 – Minnemedaljen for de afrikanske kampanjene 1914-1917 -
Médaille de la Victoire 1914-1918 – Seiersmedaljen for første verdenskrig -
Médaille commémorative de la guerre 1914-1918 – Medalje for tjenester under første verdenskrig
-
Congo gold Service Star – Gullmedaljen for tjenester i Kongo -
Dødsannonsen i lokalavisene 15. juli 1935. -
Dødsannonsen i lokalavisene 15. juli 1935. -
Nekrolog i Nordlandsposten 15. juli 1935. -
Einar ligger begravet i Belgia.
Han tok permisjon i tre år fra 1924 og var da inspektør ved diamantfeltene i Kongo, men i 1927 gikk han tilbake til tjeneste i staten. han ble gitt æresgraden som major 3. juli 1926.
I 1929 tok han avskjed og bosatte seg i Brüssel. I 1933 åpnet han en forretning for lastebiler. Han hadde også pådratt seg en tropesykdom i sin 21-årige karriere i Kongo, og under en operasjon i 1935 døde han.
En underlig familiehistorie
En kveld på Hunstadgården hørte de at bislag-døra gikk opp, noen rev opp kjøkkendøra og deretter stuedøra. Fra stua hørtes et stort rabalder, så ble alt stille. Mor vekket far, og de gikk ned i stua, der lå nystolen veltet på gulvet, og stuedøra sto åpen, mens de andre dørene var lukket.
Etter et halvt års tid, sannsynligvis i 1911, kom Einar hjem på perm. Han kom inn i stua og gikk rett bort til nystolen som han aldri har sett før, og sa: «Dette er jo stolen jeg snublet i». Så fortalte han at han hadde fått malaria på en utmarsj i Kongo, og ble så dårlig at han falt i kom. Da hadde han en drøm om at han hadde reist hjem til gården, gått inn i stua og snublet i stolen. Dato og klokkeslett mens han lå i koma stemte fullstendig med opplevelsen som foreldrene hadde den natta.
Forfatter CV
Hans-Gunnar Eldorsen, f. 1963, er en kjent numismatiker og har gitt ut flere skrifter om mynter og pengesedler. Han har i mange år jobbet innen byggenæringen, og skal som pensjonist jobbe med sine historiske interesser. Dette er Eldorsens syvende artikkel i serien KJENN BODØ.
KILDER
- Aftenposten
- Morgenavisen
- Nordlandsposten
- Marthe Coosemans In Biographie Colonial Belge
- Musée Royal l’Armée et d’histoire militaire, Bruxelles
- Jensen, Rolf. 1965. Sjømilitære Samfunds Kalender 1814-1964.
- Nordmenn i Congostaten under Verdenskrigen’. 1936. Norsk Militært Tidsskrift 106
- Lulli Westerheim
- Kristin Hunstad
- Gry Hunstad