Å bli gammel i hjembyen
Av Kirsten Limstrand
Jeg nærmer meg de 80. Det har sine sider å bli gammel i en by som tilbyr så varierende værforhold. Ikke minst på vinterstid, når jeg vakler avsted på glarholka, livredd for å brekke lårhalsen og ødelegge skisesongen. For saken er den at jeg fortsatt elsker å gå på ski. En interesse som ble tent som barn, da jeg vokste opp i Bodø sentrum.
I fjor gikk jeg 10-kilometeren på Marcialonga Arctic. Med målgang i Prinsens gate. Også i min barndom ble denne gata benyttet til langrenn.
Været og skidagene
Det varierende været i år er ikke nytt. I gamle dager fikk vi høre at snøen måtte legge seg sju ganger før den tok endelig fotfeste. Det var gjerne i begynnelsen av mars. Først da kunne skidagene arrangeres fra Bodø folkeskole. Den ene var «Rensåsen rundt». Da var det hopp og utfor i Rensåsen og et mini-langrenn fra Rensåsen, langs Prinsens gate, med innkomst i Solparken. Den andre turdagen gikk over Rønvikjordene, opp mot bakkene til den gamle skihytta ved Vågøyvannet. På treski, med klabbing under skiene og med tung sekk. Denne dagen opplevde jeg som ganske traurig. Det fantes ingen Børre Buss den gang. Jeg flyttet fra hjembyen da jeg var 18. Siden bodde jeg 12 år i utlendighet, henholdsvis i Bergen og Porsanger, før jeg vendte tilbake til Bodø. Først som tverlending, før jeg flyttet til Bodø sentrum for 10 år siden. Nu bor jeg i Meierikvartalet, bare tre kvartaler fra der jeg trådte mine barnesko. Bortsett fra glarholka, tap av kulturminner og stenging av utsikt til havet, er det å bli gammel i min egen hjemby en rikdom. Det vekker mange minner. Jeg kan vandre gatelangs, på kryss og tvers, alene eller sammen med gamle og nye venner og mimre: Her bodde den og den.. her gjorde vi det og det.. her ringte vi på dørklokkene, gnidde harpiks på vindusrutene, stakk av og gjemte oss i hekken.
Oppvekst og minner
Jeg vokste opp i Rensåsgata 37, rett over Frimurerlosjen. Arealet rundt losjen var et villniss som egnet seg ypperlig til allslags lek på vår og sommer. Også lysgrava langs kjelleren på losjehuset var velegnet for lek, mer av den hemmelige sorten, som «kyss, klapp eller klem». Huset vårt var et kråkeslott, med 37 rom, iberegnet loftsrom, kott og kjellerrom. De seks boligene i kvartalet var like. De huset til sammen en stor barneflokk. Var det drittvær ute, fikk vi gjerne leke gjemsel innendørs.
Rensåsgata var ballgata. Den var gruslagt og hadde lite biltrafikk. Her kunne vi fritt samle unger fra nabolaget til kanonball og langball, til tauhopping og paradis. Ikke langt unna lå Solparken. Fra tribunen kunne vi øve oss på å holde tale, for de tykke og de smale, med klappende unger fra nærområdet som publikum. Gelenderet egnet seg fint til turnforestillinger og sirkusopptredener. Prinsens gate var skøyte-, sparke- og skigate på vinterstid. Den var asfaltert og gjerne snø- og islagt. Da kunne vi barn arrangere sparketog, skruskøytekonkurranser og langrenn på strekningen mellom Rensåsen og Nyholmsgata.
Byen hadde to skøytebaner på 1950-tallet. Den ene lå ved sykehuset, ved enden av Rensåsgata. Den andre i Østre Skolepark. Disse ble kontinuerlig sprøytet, så sant mildværet ikke hadde tatt overhånd. Om sommeren var de omgjort til sirkustomter. Her dukket sirkusene Løwe, Herbert og Arnardo jevnlig opp. Også andre omreisende var verd å glede seg over: Ursus, verdens sterkeste mann og trossamfunnet Maran Ata, som drev med vekkelsesmøter. Det siste syntes vi unger var fascinerende. Vi snek oss under teltduken og fant plass i bakre rekker. Så bar det hjem for å leke «vekkelser».
Folkeskolen vår
Nu kan det høres ut som rene idyllen å vokse opp som barn i etterkrigsårene i Bodø by. Men det handler kanskje om evnen til å huske det beste og legge bak seg det verste. Bodø folkeskole var ikke bare idyll. Den ble bygget i 1949 og var på den tida Norges største skole, med plass til 1500 elever. Det krevde streng disiplin for å holde styr på ungeflokken. Vi var sju parallellklasser á 30 elever, fordelt fortrinnsvis på rene gutte – og jenteklasser. Det var innmarsj og utmarsj med oppstilling, og en armlengdes avstand til nærmeste klassekamerat, tre ganger pr friminutt. I ettertid har jeg regnet ut at vi brukte et helt år til sammen av vår skoletid til oppstilling. Det sier seg sjøl at fantasien var stor for å finne på ting i oppstillingskøen, mens vi sto på vent for å komme inn. Eksempelvis kløpulver i nakken på den som sto foran eller et aldri så lite spark bak! Skolegården var renset for lekeapparater, men sykkelstativet var brukbart på vinterstid til balanseøvelse, og de kombinerte ute-inne-doene egnet seg til do-sisten. Og selv om skolegården i realiteten var atskilt mellom guttesiden og jentesiden, så var det lov å leke sammen med guttene. Noe som resulterte i høy aktivitet av politi og røver og indianer og hvit, særlig i 6. og 7 klasse, da vi begynte å fatte interesse for det motsatte kjønn.
Organisasjonsliv i Bodø by
Organisasjonslivet var rikt i våre barneår. De fleste av oss jenter gikk på søndagskole, både på Frelsesarmeen og i interimskirken (i Sangerhallen). Målet var neppe å høre Guds ord, men å få stjerner på søndagsskolekortet. Vi hadde også full oversikt over de mange misjonsforeninger som holdt basarer og tombola, der vi kunne vinne dukker, dukkeklær og papirdukker. Etter hvert som vi ble større var det mulighet for jenter å begynne i Speideren, på ballettskole eller danseskole. Men dessverre ikke i skolekorps. Bodø Guttemusikk var forbeholdt gutter, og vi jenter måtte pent nøye oss med å gå bak og slå på grytelokk i 17. mai -toget. Men vi stiftet eget jenteband i bakhagen hos oss, hvor vi hadde 4 forskjellige søppelkasser i metall, egnet som slagverk. Dét ga sterkt uttrykk for hva vi mente.
Guttemusikken hadde årlige konserter på Godtemplarhuset. Vi naboungene deltok alltid, ettersom flere av søsknene våre spilte der. Mest var jeg fascinert av trombonen, spilt av nabogutten Alf, som mestret denne merkelige kunsten med å få fram en melodi ved bare å dra frem og tilbake på ei stang. Det var helt uforståelig! Høydepunktet på musikkveldene var trylleshowene og når Jon Fjeldså ble satt til å tegne på ei kjempestor tavle. Publikum kom med tegneforslag, og i løpet av et minutt hadde han tegnet Landego, en gammel krokete gubbe, en sykkel.. Jeg prøvde meg som tegnekunstner i ukene som fulgte. Men forble amatør.
Mimring på godt og vondt
Når jeg står på buss-stoppet ved Barnas Hus, flyr det gjerne mange tanker gjennom hodet mitt. De morsomme lekeapparatene på Barnas Hus fikk vi nabounger benytte fritt på ettermiddagstid. I forlengelsen lå Orestadparken, med rosehage og hvite benker. Hit trillet vi dukkevognene, spiste Mariekjeks, lekte fine fruer og snakket Osloenser.
Rett over buss-stoppet ligger boligkomplekset Østre skolepark. Der ble den gamle folkeskolen slukt av flammene 27. mai 1940. I mange år lå skøytebanen vår der, men i 1962 ble det som på folkemunne ble kalt «Saras Sorg» oppført øverst på tomta. Det var en beskjeden boligblokk på to etasjer. Dette var til stor ergrelse for oss barn og ikke minst for nabo Sarah Nielsen som mistet utsikten vestover. Derav navnet.
Siden den gang har rause reguleringsplaner bidratt til at utsikt, friområder og verneverdige bygninger har måttet vike for høyhusbebyggelse. Vender jeg blikket vestover fra buss-stoppet ser jeg det gamle badet i Bankgatakrysset. Om to år er bygningen historie, erstattet med en fem-etasjes boligblokk.
Men midnattssola og Landego består.
Kilde: Limstrand, K.: «Oppfinnsomme onga i en krigsherja by». Om oppvekst i Bodø Sentrum på 1950-60-tallet. Utgitt 2021. Trykk: Forretningstrykk A/S